- Du har måne, Sigrid.

Henrik Thodesen (30) stirrer ned i bakhodet til ekskjæresten Sigrid Bonde Tusvik (31).

- Ja, jeg veit. De helbleika håret mitt og da blir det sånn når etterveksten kommer, sier Sigrid og lener seg mot stolen ved siden av.

På den sitter Jenny Skavlan (25) med blått øye og en ødelagt ankel etter et ublidt møte mellom sykkel og trikkeskinner.

Vi er på byggeplassen utenfor de halvferdige lokalene til Euforia Film i Oslo. I et hav av gamle filmruller fra den siste «Rambo»-filmen, poserer gjengen bak komedien «Hjelp, vi er i filmbransjen». De er venner, venners venner, kjærester, og ekskjærester. Bak kamera står fotograf Per Heimly (39). Kledd i helsvart og med hatt, ser han ut som en lett overvektig rockestjerne.

- Inn med magen og ut med puppene, befaler han.

- Her skal det fotograferes!

Det nærmer seg altså premiere på «Hjelp, vi er i filmbransjen», en komedie skrevet og regissert av filmparet Patrik Syversen (28) og Nina Bull Robsahm (30). 22. juli kan hele Norge se filmen om nydumpede Glenn og kompisene, som inviterer til en falsk audition i håp om å treffe drømmedama. Unødvendig å si det, kanskje, men bløffen fører til at bløffmakerne ender i den høyst virkelige filmbransjen.

Med på rollelista har regissørene (de virkelige, altså) fått navn som Pia Tjelta, Hege Schøyen og Christian Rubeck, NRK-paret Tore Sagen og Live Nelvik, dokumentarregissør Even Benestad, Hollywood-svensken Peter Stormare, og komikerne Sigrid Bonde Tusvik, Odd-Magnus Williamson, og Henrik Thodesen. Sistnevnte filmdebuterer i rollen som Glenn, filmens mannlige førsteelsker.

- Jeg vet ikke om det har vært en bevisst tanke, men hele rollelista er en gjeng med mennesker som kjenner hverandre på en eller annen måte. Det tror jeg var litt av premisset for å lage denne filmen. Den handler om en vennegjeng som skal lage film, og vi er en vennegjeng som lager film, sier skuespiller Marte Germaine Christensen (28), filmens kvinnelige hovedrolleinnehaver.

- Nini og Patrik lager film uavhengig av om de får støtte fra filmfondet, og det tror jeg bransjen trenger. En dynamisk filmbransje kan ikke bare bestå av de riktige, viktige og pene filmene som filmfondet liker. Hvor mange er det som sitter der, da? Fem stykker? Det er litt sånn at man får være med i det gode selskap så lenge noen i filmfondet sier amen, legger Marte til.

De legger ikke skjul på det. «Denne filmen er til alle dere som har blitt pult i ræva av filmfondet», heter det i filmtraileren. «Hjelp, vi er i filmbransjen» fikk avslag på støtte etter en såkalt markedsvurdering. Nå mottar filmen riktignok lanseringsstøtte, og den kan i beste fall få etterhåndsstøtte, men som mange norske filmer er den et resultat av velvilje og dugnadsånd. Er det kanskje derfor komedien er full av syrlige bemerkninger om norsk film?

- Akkurat det må faktisk Odd-Magnus Williamson få mye av æren for. Han spiller en negativ motpol til de andre i filmen, og vi skrev rollen spesielt til ham. Vi improviserte underveis, og da ble det bare sånn, sier Nini Bull Robsahm.

- Hadde dere et ønske om å sparke litt mot filmbransjen?

- Nei, det handlet først og fremst om å skape gode karakterer. Odd-Magnus' rollefigur er nok litt sånn som vi var da vi gikk på filmskolen. Vi syntes alt var så «jævla døvt», og trodde at vi kunne gjøre det bedre selv.

- Endret dere syn da dere begynte å jobbe i bransjen?

- Absolutt. Jeg tror nok ikke at vi var de verste av de verste, men man har en annen holdning til film når man går på filmskole. Hele familien min driver med film, så jeg har fått alle leksjonene og vært med foreldrene mine på jobb, men ingenting kan sammenliknes med å gjøre det selv, sier hun.

- Det er veldig lett å si hva som funker og ikke funker, men det er en milliard biter som skal passe sammen, sier Patrik Syversen.

Hvordan er det egentlig å jobbe i en av landets minste og mest utskjelte bransjer? Og hva kjennetegner de norske filmene, i år er de rekordmange, som kommer på kino og dvd?

- Alvor, veldig mye alvor, konstaterer dokumentarfilmskaper Even Benestad (36).

- Jeg kommer rett fra kortfilmfestivalen i Grimstad, og der var det mye sykdom, død og melankoli. Alle har lyst til å fortelle noe viktig, men jeg tror folk glemmer at det å lage film er som å være i en lekegrind. Jeg skulle gjerne sett flere sjangerfilmer, men det er noe folk er litt redde for å lage. Det ser man jo når denne filmen ikke får støtte. Dette er en sånn film som de intellektuelle blir fornærmet av, sier Benestad.

Skuespiller og regissør Terje Rangnes (35), mannen bak Se og Hør-filmen «En helt vanlig dag på jobben», mener norsk film er i endring.

- De siste åra har det vært et slags hamskifte, en ny vår i norsk film. Det hersker en «vi skal lage film selv om staten ikke støtter oss»-holdning. Folk tar større sjanser. Det er en respektløshet i forhold til den gamle måten å lage film på. Og så lages det jo flere filmer enn før. Men norsk film kjennetegnes også av forferdelig mye dårlig film. Det lages mange unødvendige filmer, sier Ragnes som spiller regissør i «Hjelp, vi er i filmbransjen».

- Tenker du på noen spesielle?

- Ja. Hæhæhæh. Men ingen nevnt er ingen glemt.

På byggeplassen har Per Heimly og assistentene begynt å rigge ned blitzlampene etter dagens fotoshoot. Skuespillerne har invadert et åpent kontorlandskap, og spiser kald pizza, prater og skifter klær. Jenny Skavlan må stadig forklare blåveisen, og lover at det er siste gang hun sykler hjem fra fest.

- Den veien ned på Bislett er ikke helt lagt opp til syklister. Man må enten sykle mellom trikkeskikkene, på fortauet eller i brustein og jord. Og da gikk jeg for trikkeskinnene, sier hun.

- Hvor viktig er vennskap og kjennskap for å få filmroller?

- Inngangsbilletten er alltid at man er flink. Men når man har bevist at man duger, møter man jo de menneskene som sørger for at man får prøvespille. Kjennskap kan gjøre at man får muligheten til å prøvespille for roller som andre kjempeflinke skuespillere ikke får fordi de ikke kjenner de riktige folkene. Men så koker det uansett ned til hvem som er best på audition, sier Jenny.

I et hjørne av rommet har en ublu Sigrid Bonde Tusvik dratt ned glidelåsen på minikjolen hun har på seg.

- Så fin kjole, kommenterer Jenny.

- Takk, den er fra Alexander Wang. Fått av TVNorge, for Unicef-gallaen. Jeg kjøper ikke Alexander Wang selv, altså. Sorry ass, spøker hun.

- Det gjør faen ikke jeg heller. Dette er Hennes & Mauritz, lissom, sier Jenny og drar i den hvite buksedrakta.

Hun fikk ikke designerklær på filmsettet, men Sigrid insisterer likevel på at det er mer glamorøst å lage film enn TV.

- Det er et mye større apparat rundt en filminnspilling. Og så er det kjeks, sjokolade i skåler og sånne kaffedunker som står ved siden av. Jeg må nok holde en knapp på TV, men det har vært veldig gøy å være med. Det er jo bare to av vennene våre som ikke spiller i filmen. De må gå i seg selv, så kanskje de får være med i oppfølgeren, hæhæ.

Regissørene sysler faktisk med tanken om en film nummer to. I mellomtida risikerer «Hjelp, vi er i filmbransjen» å bli starten på en skuespillerkarriere for flere av landets komikere. Odd-Magnus Williamson, for eksempel. Han er på Malta for å spille inn storfilmen «Kon-Tiki», og får ikke være med når vennegjengen samles til fotografering.

Det får holde med en fellesmail: «Noen av dere har kanskje opplevd å miste en klassekamerat. Og hvis man så tar klassebilde ganske raskt etterpå, så er denne personens fravær på dette bildet nesten tydeligere enn alle de andre medelevenes tilstedeværelse. Det kommer ikke til å skje i dette tilfellet, selv om jeg ikke får vært med. Men fy fillern som jeg gjerne skulle vært der. Dere er alle mine aller nærmeste venner. Bortsett fra Stig Ole eller hva han heter. Han har jeg aldri likt. Ha det», skriver han.

Sigrid Bonde Tusvik ler høyt og sammenlikner filmvennegjengen med «den crazy og klysete pariserbohemen» fra 1920-tallet.

- Ingen her har barn, nesten alle er over 30, og vi tviholder på det der bohemske «vi skal sitte i stripa på Grünerløkka og drikke øl og komme med ideer». Og alle vil lage film. Det er en sånn grisete, klysete gjeng. Og det synes jeg er veldig vakkert. Jeg mener det, altså. Og det er derfor jeg har tro på norsk film framover.

Etter fotoshooten ser vi dem. De er der nesten hele gjengen — på en uteservering midt på Grünerløkka.