FILM: Den første tanken jeg fikk i starten av «Submarine», som ikke bør forveksles med Thomas Vinterbergs «Submarino», var at antihelten Oliver Tate (Craig Roberts) minner en god del om Alex Turner, vokalisten i Arctic Monkeys. Etterpå leser jeg at regissør Richard Ayoade er en god venn av Alex Turner og har regissert flere videoer for de polare apekattene. Dessuten har Turner laget et knippe vakre låter som kan høres i «Submarine».  

Richard Ellef Ayoade (f. 1977) har norsk mor og nigeriansk far, er oppvokst i London og er en etablert komiker og tv-skuespiller når han nå regidebuterer med en oppvekstskildring fra Wales, bygget på Joe Dunthornes roman.  

Pyromane tendenser

 
Den andre tanken som slo meg, var at Ayoade må være en stor fan av amerikansk indiefilm, ikke minst Wes Anderson. Oliver Tate er en tenåringsintellektuell som leser Nietzsche og Salinger, en mistilpasset dyffelcoat som mobbes på skolen og som blir en av mobberne når anledningen byr seg.   Vi befinner oss på midten på 80-tallet. Ingen driver med sexting, friending og youtubing. 15-årige Oliver har skrivemaskin og snakker i fasttelefon med Jordana (Yasmin Paige), et ikke altfor sympatisk månefjes med pyromane tilbøyeligheter som Oliver er forelsket i.  

Mye av filmens indiehumor oppstår når Oliver på sitt klønete vis forsøker å imponere en til dels avvisende Jordana. Dessuten har han et par nitriste foreldre (Sally Hawkins og Noah Taylor) som ikke har hatt sex på sju måneder og det blir ikke bedre når en flamme fra morens ungdom flytter inn i nabohuset. Graham (Paddy Considine) er en slags new age-motivator med sans for morens aura, men han er utstyrt med hockeysveisen til en løvetemmer fra Las Vegas og utgjør dessverre et av filmens mindre vellykkede innslag.  

Distansert

 
En tredje tanke som åpenbarte seg, er at Ayoade henter mye av sin filmspråklige inspirasjon fra fransk nybølge. Oliver forteller om sine mildt suicidale voksesmerter via voiceover, zooming, håndholdt kamera, freeze frames, tekstplakater og inndeling i kapitler. Ingen skal få lov til å forveksle dette med realisme.  

Filmen stiliserende virkemidler gjør at den til tider blir i overkant distansert og ironisk, men «Submarine» er likevel en imponerende stødig debut.