FILM: Dette er en anmeldelse av en film som handler om en filminnspilling og som hele veien kommenterer seg selv, bransjen og sin egen mottakelse. Jeg tror det blir en veldig, veldig bra anmeldelse (kanskje bare én «veldig», eller? Hi hi), men jeg gruer meg litt til å treffe de involverte på byen utover høsten, i tilfelle anmeldelsen blir negativ, selv om hele gjengen trolig mener at filmanmeldere er noen rasshøl som de driter i, for å si det med filmens sjargong. Tøff bransje, dette her. Gruer meg allerede.  

Filmens antydning til plot er som følger: Glenn (Henrik Thodesen) og Philip (Odd Magnus Williamson) jobber i ei videosjappe. Glenn oppdager dama (Julia Schacht) med en annen og flytter inn i kollektivet til Philip, Lennart og Kim, som er homo. Sammen lager de en «fake» audition for å skaffe dame til Glenn, som spør om Linda (Marte Germaine Christensen) vil ha hovedrollen. Lindas rike Tårnfrid-mor (Hege Schøyen) får høre den gode nyheten og plutselig har slackerne ti millioner kroner å lage skrekkfilm for — «horror i rollespillmiljø», ifølge Philips pitch.  

Komivenner  

Jeg tviler ikke på at den store vennegjengen bak «Hjelp, vi er i filmbransjen» har hatt det gøy på jobb. Det er per definisjon morsomt å gjøre ting med venner. Men i motsetning til et vennekalas som «Ocean's Eleven», mangler denne lavbudsjettfilmen starpower. I stedet har man satset på lærlinger, la oss kalle det «Hjelp, det er torsdag kveld i filmbransjen», med noko attåt.  

Regi og manus er ved Nini Bull Robsahm og produktive Patrik Syversen, som sammen med Marie Kristiansen regisserte den relativt navlebeskuende «Exteriors», om unge skuespillere på jakt etter lykken i Hollywood. Syversen har også regissert «Rovdyr», der Nini Bull Robsahm var både skuespiller og manusforfatter.  

Oppstykket romantikk

 
Det er ting som tyder på de to har gitt skuespillerne relativt frie tøyler, dessverre. Kanskje er det med skuespill som med jazz: Det er ingen gulloppskrift å la ferskinger improvisere før skalaen sitter i ryggmargen. Litt for mange av scenene kan oppsummeres omtrent slik: Faen, hva er dette for noe, hva gjør han forpulte rasshølet her og vet du hva du sier, eller?  

Likevel blir det feil å gi skuespillerne hoveddelen av skylda. Filmen er både satire og romantisk komedie, men, for å sitere Wilhelm Krag, spilt av Christian Rubeck: «Det er ingenting som henger på greip.» Dialogene er tamme, Thodesens rollefigur er svært passiv og kjærlighetshistorien med Linda er så oppstykket av de satiriske ablegøyene at det er vanskelig å la seg rive med.

Filmen er full av komikere og analfiksert verbalhumor, men jeg lo strengt tatt bare av Stig Frode Henriksens Lennart og halve Hege Schøyen. Når det gjelder Peter Stormares inntreden, er jeg målløs.