— Men jeg tok heldigvis feil, sier Marit. Og ler.

— Det høres kanskje rart ut, men jeg har faktisk veldig godt humør. Jeg har etter hvert lært meg å heller fokusere på de gledene jeg har. Og dem er det mange av.

— Tross alt.

Grønne fingre

Helt sør på Andøya, ytterst i Vesterålen, lengst nord i Nordland, øverst i fjellheimen. Hele sommerhalvåret har Marit Sunde adresse her på hytta på «Tiriltoppen».

— Se på meg, da, sier Marit og holder fram hendene — bevis på at fingre faktisk blir nettopp grønne av timer, dager og uker med iherdig hagearbeid.
 
— Jeg kan knapt treffe folk, de må jo tro at jeg ikke har vann her oppe på hytta! En gammel parabolantenne er malt knallgul, og er midtpunkt i et fargerikt blomsterbed. Tennisracketer, festet på tvers over trestammene, brukes som hyller for alskens nips.

En naken kvinne — i kobber — ligger henslengt over steinene, og har utsikt til spisskål, sukkererter, brokkoli, urter og planter du ellers ikke finner nord for polarsirkelen.

Alle ser ut til å stortrives på Tiriltoppen. Ikke minst Marit selv.

— Det er dette som er livet mitt nå.

31. juli 1988

Men det var en gang et annet liv. Et helt annet liv.

For å komme dit må vi spole tilbake i tid, og sette på «play» igjen for nesten nøyaktig 23 år siden. 31. juli 1988: Marit er 39 år, driver egen klesforretning, er lykkelig gift og mor til tre flotte barn.

Hun har ikke fått høre hemmeligheten ennå, men om få måneder skal hun trolig bli bestemor for første gang. Det kan være langt mellom de virkelige sommerdagene på Andøya. Men dette er en slik dag.

Lufta nærmest dirrer av varme når Marit pakker tursekken. Hun har alltid vært glad i friluftsliv, og nå skal hun krysse Andøya, over fjellene. Før hun går, forbereder hun middagen, gjør alt klart slik at maten bare kan varmes opp rett før familien samles rundt spisebordet om kvelden.

— Plutselig er det som om noe raser gjennom meg, en slags enorm og plutselig depresjon. Jeg skjønner øyeblikkelig at noe er fullstendig galt, forteller Marit.

Livet ble endret

Hun befinner seg midt oppå fjellet. Sekken på ryggen, svett panne og tilsynelatende idyll. Men beina er i ferd med å svikte under henne. Den altoppslukende, vonde følelsen får henne til å ville snu.

— «Marit, nå må du slutte å tulle. Det er sikkert ingenting,» sa jeg høyt til meg selv.

Hun går videre, men uhyggefølelsen forsvinner ikke.

— Jeg ender med å gå fram og tilbake, fram og tilbake.

Følgesvennen Maika forsøker å holde tritt.

— Den stakkars hunden så helt forvirret ut og skjønte like lite som jeg selv av hva som skjedde. Gjør man et kjapt nettsøk, kommer datoen opp.

Nøkternt beskrevet under overskriften «Tidenes største norske ulykker» finner vi tragedien som endret Marits liv for bestandig: «4 personer omkom da et privat Cessna 172-fly styrtet vest for Andøya flyplass like etter avgang». Marit ender opp med å avbryte fjellturen. Da hun kommer ned fra fjellet, treffer hun tilfeldigvis en mann som spør om hun har hørt om ulykken med et Cessna-fly.

— Det jeg da tenker, er at det kan være svigersønnen min som har vært oppe med fallskjermhoppere, og at jeg må skynde meg hjem til Elsebet.

Men Marit kommer hjem til tomt hus. Klumpen i magen vokser seg større og større for hvert nummer hun ringer. Ingen svarer.

Naboer og venner har sett blålys på vei mot ulykkesstedet. Noen har også hørt smellet da flyet traff fjellsiden.

— Plutselig er huset fullt av folk. Vi skjønner alle at noe er alvorlig galt, men ingen skjønner hele omfanget. Ikke før telefonen ringer.

— Det var en journalist med spørsmålet: «Har du bilder av de avdøde?» Først da forsto jeg.

Første gang sammen i flyet

Denne sommerdagen var første gang ektemannen Jan Bernt Larsen, sønnen Bengt (16), datteren Elsebet (19) og svigersønnen Øyvind Rydland (27) var sammen på flytur over Andøya.

— Jeg vet det ikke hundre prosent sikkert, men målet for turen var nok å vinke til meg.

Så langt kom de aldri. Alle fire døde momentant.

Marit er født og oppvokst i Flekkefjord, men skaffet seg raskt et stort kontaktnett da hun flyttet til Andøya i 1966. Etter ulykken fikk hun virkelig se hvor mange som brydde seg om henne.

— Hele samfunnet bar meg gjennom sorgen. De ga og ga og ga. Mat, kaker og blomster — og ikke minst seg selv.

— Jeg tror evnen til å bry seg om andre ligger dypt nedarvet i befolkningen her. Det har vært så mange tragedier med branner og forlis, og det har gjort at folk har blitt vant til å ta vare på hverandre.

Det første halvåret etter tragedien måtte hun motvillig ty til sterke sovetabletter.

— Jeg ble avhengig, og sov ikke på en måned da jeg trappet ned. Det var egentlig den verste tiden, de lange timene hvor alle tankene var så levende. Heldigvis hadde jeg Maika. Bare hun hørte at jeg snufset, kom hun løpende, og la seg inntil meg.

— Maika var selv så preget at hun mistet deler av pelsen.

Flyttet på hytta

Før ulykken bodde familien på Andenes, kommunesenteret på Andøya. Da Marit ble alene, bygget hun på hytta og flyttet opp på fjellet. I mange år bodde hun her året rundt.

— Ulykken var en vekker. Jeg innså at jeg aldri kunne vite når min egen livstråd ville kuttes av. Jeg la ned butikken og bestemte meg for å klare meg for litt mindre — og for å leve litt mer.

Det har hun aldri angret på. For femten år siden fant Marit kjærligheten igjen. Anders er pensjonert trålerskipper, mens Marit blant annet tilbringer dagene som rimsmed. Kjente og ukjente tar kontakt og forteller historiene om sine nærmeste, og Marit tryller fortellingene om til sanger og taler til konfirmasjoner, bryllup og runde dager.

— Det heter at tiden leger alle sår, men det er kanskje feil. Å si at tiden lindrer sårene stemmer nok bedre. Men selv om det gjør så uendelig vondt, går det faktisk an å leve videre.

— Og hadde det ikke vært for ulykken, om alt dette forferdelige ikke hadde skjedd — så hadde jeg aldri fått oppleve så mye omsorg, kjærlighet og raushet. Jeg hadde ikke fått samme muligheten til å bli kjent med så mange fine mennesker — og jeg ville aldri blitt så godt kjent med meg selv.
 
- Savner du dem fremdeles?

- Ja, hver dag. Hver eneste dag. Og helt siden den grusomme dagen i 88 har jeg hatt et intenst ønske om å få møte dem igjen. Og vet du — for bare ei uke siden skjedde det. For første gang på 23 år fikk jeg treffe Elsebet i en drøm.

Marit beskriver datteren som ung og vakker, nettopp slik hun var da hun levde.

— Og vi hadde det så fint, snakket sammen og møblerte på rommet hennes. Det var så sterkt at jeg kan leve på den drømmen lenge, sier Marit.

— Rett etter ulykken følte jeg at jeg ikke hadde lov til å være glad, men slik kunne jeg jo ikke ha det — og jeg bestemte meg heller for at hver gang jeg følte glede skulle jeg forsøke å doble den følelsen. Og av og til lykkes jeg faktisk med det.

Marit tørker seg over kinnet, og smiler forsiktig.

— Tross alt.