ANMELDELSE: Bokmarkedet er som andre bransjer. Forsøksvise kopieringer vil alltid følge salgssuksesser.

Det kan være alt fra vellykkede romaner som bare delvis rapper elementer fra en god merkevare, til virkelig dårlige piratkopier. Lucinda Rileys «Orkideens hemmelighet» tilhører siste kategori.

Riley har åpenbart satt seg fore å surfe på Kate Mortons romansuksesser, der oppskriften er et forfallent slott, en grusom hemmelighet og en kvinne fra nåtiden som begynner å nøste opp en historie fra fortiden som tilslutt også involverer hennes eget liv. En fortellerteknikk som forresten har blitt den nye episke mal.  

Heltinne i sorg

Heltinnen i boka er den verdensberømte pianistinnen Julia. Hun vender hjem til England etter å ha mistet familien i en grusom ulykke. Julia er lammet av sorg, men finner en viss trøst i å oppsøke det nå forfalne slottet Wharton Park. Der tilbrakte hun sine barndoms somre hos bestefaren, som var gartner og orkideekspert. Nå treffer hun Kit — den nye slottsherren, som har arvet det forgjeldete og forfalne gamle slottet. Ikke uventet oppstår søt musikk...   

Veien er lang før de to kan få hverandre. Lang og dramatisk. Den starter i 1939, og går via den ulykkelige slottsfruen Olivia og hennes ektemann Lord Harry, som var i japansk fangenskap under 2. verdenskrig. Og den går via etterkrigstidens Thailand.

Klumpete grøt

 I stedet for å elte inn disse kryssklippene med en viss litterær eleganse, har Lucinda Riley rørt det sammen til en klumpete grøt med altfor mange søtningsstoffer.

Avslutningen er så hinsides at hun ødelegger det som kunne vært antaster til en helt grei underholdningsroman.    

Og når jeg nå først sitter her med slaktekniven: Det er interessant å se at også Cappelen Damm har begynt å bruke Juritzen-metoder når de gjengir bokhandleranbefalinger på coveret — i dette tilfelle nok av mangel på positive anmeldelser.

Det er også påfallende at platinablonde Lucinda Riley har valgt å la seg forfatterportrettere i halvpåkledd positur i en hengekøye - som om hun håper å bli oppdaget av Hugh Hefner.

At ikke lettkledde platinablondiner kan skrive bøker, er selvsagt en fordom jeg ikke engang burde luftet. Men her slo den til, så skitt au.