ANMELDELSE: Kain var et av de første menneskene, sønn av Adam og Eva, mest av alt kjent for å ha drept sin bror Abel. Denne ugjerningen førte til at han fikk et merke på seg, samt at han ble gjenstand for en merkelig beskyttelse fra sin herre, gud. Ingen kunne drepe ham.

Men Kain måtte forlate sitt land og vandre ut i det ugjestmilde Nod — «øst for Eden».  

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago gjør ham i sin siste bok — forfatteren utåndet i fjor — til en gjennomgangsfigur som vandrer fra den ene bibelske begivenheten til den andre. Kain er til stede når Abraham skal ofre sin sønn Isak, han er vitne til ødeleggelsen av Sodoma, han holder hus hos Job når denne blir utsatt for sine fryktelige prøvelser, han møter Moses, Josva og Aron og han blir elsker til den mytiske Lilit.

Hatet mot gud 

I hovedsak lar Saramago ham oppleve de bibelske scenene omtrent slik de finnes i det gamle testamentet, men her og der finner han på en vri som setter originalhistoriene i et enda merkeligere lys enn den hellige skrift allerede har gjort. I ett tilfelle lar han Kain endre på noen helt vesentlige hendelser, og det er når Noah forbereder seg på å overleve flommen i sin ark.

Her får Kain endelig utløp for et langvarig, oppmagasinert hat mot herren vår gud.

Kain har vansker med å godta de guddommelige resonnementene når for eksempel alle barna må utslettes i Sodoma. Ganske riktig hadde mennene hatt seg med hverandre, men hvorfor skulle barna — og alle kvinnene! — unngjelde for det? Hadde herren for dårlig tid til å sortere de ene fra de andre? Orket han ikke se forskjell på rettferdige og skjendige? Og da han satte Abraham på en så bestialsk prøve som å tvinge ham til å ofre sin egen sønn, hva skulle det bevise? 

Smålig og sint gud

Alle disse scenene som Saramago lar sin hovedperson oppleve, har vært gjenstand for århundrelange teografiske disputter, såvel i jødiske tradisjoner som blant kristne — og sikkert også hos muslimske lærde. Den herren de monoteistiske religionene har holdt seg med, er ikke lett å forstå. Han skal jo være god, og satan skal være hans motpart, men rett som det er blir han smålig og sint. Hvorfor ikke heller la menneskene være i fred og la dem få lov til å nyte de godene som tross alt finnes?

«Menneskets historie er historien om dets uoverensstemmelser med gud, ikke forstår han seg på oss, og ikke forstår vi oss på ham,» skriver Saramago.

Teografer og teologer har opp gjennom århundrene funnet fram til snedige omveier for å redde både gud, tekstene og menneskene fra ufornuftens skraphaug. Det absurde er blitt til dogmer som det er blitt tvingende nødvendig å tro på for å bli godkjent som ekte religiøs og dermed fortjent til evig frelse og ikke fortapelse. Straffene for å rette kritisk lys mot slike dogmer har til tider vært brutale — gjerne vel så brutale som herrens egne bestialske prøvelser og plager. Heldigvis er det innenfor kristendommen mindre av slik dogmetvang nå, men i dens ene søsterreligion islam foregår det fortsatt mental ensretting som har fornuften og opplysningen som motpart.  

Bibelske paradokser

José Saramago er naturligvis ikke den første som driver skøy med de bibelske paradoksene. Her til lands har vi for eksempel vært velsignet med Peter Wessel Zappfes vittige utlegning av Jobs bok. Det fine med Saramagos tekst er dens stadige kontrastering av de høystemte frasene fra bibeltekstene med vår tids smålåtne dagligtale. Ved å spekke de enorme historiene med hverdagslige detaljer, blir boka en kilde til mye smil og humring.  

Det er vel tvilsomt om kristenfolk som bekymrer seg om dogmenes sannferdighet vil ta seg bryet med å lese en slik bok. For dogmatikere er det jo alltid tryggest å holde seg unna det meste av det som er skrevet.

Jo smalere horisont, jo større sjanse for å klare seg i ufornuftens tjeneste.

Men kanskje en del av de moderne islamkritikerne kan ta turen innom Saramago? Alle disse nye agentene som prøver hardt å snakke ned islam og opphøye den kristne tradisjon, de kunne ha nytte av å se hvor absurd voldelig og paradoksalt ufornuftig kristendommen er i sitt fundament.  

Fornuftens vekstvilkår

Alle religioner har trengt å bryne seg mot fornuftens krav, og alle religioner har hatt sine stridigheter mot reformer og opplysning. Kanskje enkelte strømninger innen islam i våre dager er inne i en dårlig periode i så måte, men det gir ikke kristenfolket noen grunn til å hovere, snarere tvert i mot. La heller fornuften få vekstvilkår i dialog og fellesskap.

De kristne, jødiske og muslimske skraphaugene har mer enn nok av felles gods.

Oversetteren Kjell Risvik er til tider en sann språklig mester, og det er han såvisst i denne boka. Han har fått til en dynamisk kontrast mellom høystil og dagligtale, og boka er en fryd å lese på norsk:

«For kain vil det aldri bli noen glede, kain er den som drepte broren sin, kain er den som ble født for å se det ubeskrivelige, kain er den som hater gud.»