ANMELDELSE: Den kresne stilisten Sven Kærup Bjørneboe byr på enda en ironisk-poetisk epistel fra sin sommerøy på Sørlandet, denne gang med tittel som henspiller på John Steinbecks siste parafrase, «Vår  misdnøyes vinter».

For den lett aldrende (og fryktede) polemiker Sven K er tilværelsen i den fiktive sommeridyllen tilsynelatende idyll og lutter velvære.

Men Adam var som kjent ikke lenge i paradis. Og snart dukker slangen fram i form av selvopptatte byfolk  og småvulgære badegjester.  

Nervepåkjenning

Dikterens  nervesystem setttes på prøve av tilreisende rockeartister, kreative kommunale kulturpersonligheter, uten dannelse -   enn si vanlig folkeskikk -  noe Sven K møtte astskillig mer av  i fjorårets bok, «Grand Tour» til  Istanbul og Damaskus under tittelen «Med meg selv i kofferten».

Så den gode Sven Kærup har mange velbegrunnede kilder til ergrelse og opprør over de nymotens fenomener som har inntatt den tidligere så fredelige Storøy, lokalisert, vil jeg tro, et sted utenfor idylliske Kragerø. 

«Skjærgårdsbrev» er en bok som i stil og anleggg minner meg om Knut Hamsuns vemodig-vakre landstrykerromaner  «Under Høststjernen» og «En Vandrer spiller med Sordin». Sven Kærup Bjørneboes språk er utsøkt poetisk og naturlyrisk med rikt perspektiv: «Du er kommet fra en reise i fremmede land blant de troende, Ismaels sønner og døtre», lyder det  innledningsvis.  Desto verre da at «de første sjøflyene, de  første helikopterne kan høres. Det er storkapitalen på vei til sine ennå uberørte skjærgårdsidyller». Er så Sven Kærup Bjørneboe blitt reaksjonær i den forstand at han nå  motsetter seg alle slags nymotens påfunn ? Svaret er tidvis et snublende ja: For er det nå slik at bare Sven Kærup Bjørneboe kan definere det utvidede kulturbergrep som regjerer oss alle?  

Betimelig ironi

Verre er det at den kresne dikter tyr til fraser  som «Mot kulturlivet kjemper selv gudene forgjeves».  Lyder også setningen «Men skjærgårdsfolk var en tøff rase» for moteriktig  i dikter Sven Kærups kresne, anarkaiske språk?

Til gjengjeld får vi servert betimelig ironi over det moderne overmotet, som når Sven Kærup  siterer Hamsuns epilog over den peer gyntske helt : «Et Hav av Sau ble Sjømannens Grav heter det i Visen om August».  Jo, overmotet har sannelig sin tragikomiske slutt. Hvorfor så vred, Sven Kærup? Kulturen antar jo stadig nye og nødvendige former. Og alt nymotens er vel ikke av det onde?  

Knauseren og kulturisten

 Størrelser som Ole Paus dukker opp, og Jostein Gaarder inviterer til filosofisk fisketur noen boksider senere. Jovisst kan man bli betenkt av mindre. Ikke minst når den allestedsnærværende professor Hylland Eriksen dukker opp som en av sommerøyas mange prøvelser.  Selveste Karl Ove Knausgård åpenbarer seg også. Og til ham har Kærup Bjørneboe en mer eller mindre vennlig gest; eller kanskje en gjennnomskuelse: «Jeg kjente  en skapsprenger, over brøstet hadde han tatovert 'ÆRLIGHET VARER LENGST'».  Noe å tenke på for både Knauseren og hans store publikum.

Men til vår velsignelse dukker en viss  Martin omsider opp, en  mangfoldig mann forfatteren minnes med vemod.  En slags hamsunsk Martin fra Kløttran «Paa Gjengrodde Stier»? Hvem vet vel hva Sven  Kærup Bjørneboe har hatt i tankene? Mine innvendinger er tross alt minimale: Sven Kærup Bjørneboe reflekterer og mediterer; det er hovedsaken. Denne lille samlingen med utsøkte epistler er et funn; en konkylie med sus fra fordums dager og nåtid.