ANMELDELSE: Hans Magnus Enzensberger, født i 1929, nå bosatt i München, poet, redaktør, utgiver, essayist og så videre har også bodd i Italia, USA og på Kuba, og naturligvis en rekke steder i Tyskland.

Han har vært tidsskriftutgiver, Kursbuch fra 1965 til 1975, fra 1985 til 2007 var han utgiver av Die Andere Bibliotek sammen med Franz Greno. I 1980 grunnla han tidsskriftet TransAtlantik.

Enzensberger har også bodd i Norge i to perioder, på slutten av 1950-åra i Stranda, og i begynnelsen av 1960-åra på Tjøme.

Forlagspioner

I Norge redigerte han redigerte romanserien Cappelens Moderne Klassikere, her kom Samuel Becketts romaner, Robert Musils «Unge Tørless», Sherwood Andersons «Winesburg Ohio», Jean Genets «Tyvens dagbok», Thomas Wolfes «Finn veien, engel», Jean-Paul Sartres «Kvalmen», Jorge Luis Borges' «Labyrinter, Kafkas fortellinger for bare å nevne noen av titlene.

Enzensberger har beriket offentligheten i Norge med essayet «Norsk utakt», også trykt i essaysamlingen «Akk, Europa». Seinere analyserte han norske medier og fant ut at den store verden var fraværende. Siden Norge har sine største inntekter fra salg av en vare som er, mildt sagt, nært knyttet til verdensomspennende konflikter fant han det paradoksalt at norske medier var uinteressert.

Et prosadikt

Enzensberger definerer seg oftest som poet, og han framholdt nylig i et intervju at mens den tyske romanen ikke er på høyde med den russiske og engelske, med unntak av Musil, Roth, Kafka og Sebald, stiller dette seg annerledes når det gjelder den prosaiske poesien som går tilbake til Brecht og Gottfried Benn.

Hans Magnus Enzensbergers 70 sider lange essay om EU kan leses som et langt prosadikt: konsentrert, poengtert og så fullt av slående formuleringer og fyndord. En anmeldelse kunne ha bestått av utelukkende sitater. Filosofen Jürgen Habermas uttalte en gang at Enzensberger har nesa i vinden. Med det mente han at poeten ofte lyktes med å starte kulturelle og politiske debatter og å forutse trender og tendenser samtidig som han selv skifter standpunkter.

Finanskrisen

Denne tyske intellektuelle giganten moraliserer ikke, hans metode er en helt personlig og finurlig blanding av ironi, forundring og ertelyst.

Dette essayet er delt i ni underavsnitt det siste er samtale med en anonym EU-byråkrat og forfatteren på en restaurant i Brussel, det syvende avsittet handler om finanskrisen og slutter sånn: «Oppskriften er ikke ny: sosialisering av tapene, privatisering av gevinstene. At økonomisk ekspropriasjon følger etter den politiske, savner ikke logikk.»

Hvorfor? spør Enzensberger og viser til en artikkel av den østerrikske forfatteren Robert Menasse som har pekt på det paradoksale i at de statene som har sluttet seg sammen i EU har droppet de demokratiske standardene de har knesatt i sine nasjonalstater?

Demokrati?

Det kan bare snakkes om fullt utviklet demokrati der det eksisterer maktfordeling, slås det fast i pamfletten. Riktignok er det slik at EU-parlamentet velges, men det har ingen rett til å foreslå lover, heter det. Det er kommisjonen som har forslagsrett, men den har ingen demokratisk legitimitet og består av et ikke-valgt apparat. Det er dette som kalles det demokratiske underskuddet i EU, men dette er en forskjønnende betegnelse hevder Enzensberger.

Saken er, fortsetter han, at dette underskuddet er et tilsiktet prinsipp, alt fra begynnelsen var det enighet om at befolkningen ikke skulle ha noe å si. Enzensberger viser også til at en eneste rådsrepresentant kan blokkere parlamentets budsjettvedtak, dermed er også den hevdvunne demokratiske regelen «no taxation without representation» satt ut av spill.

Kritikk av språket

Nærhetsprinsippet, at en sak skal avgjøres på det lavest mulige nivå, slutter Enzensberger seg til. Hvis, som i Norge, dette innebærer at en sak flyttes fra parlamentarisk nivå (Stortinget) til et nivå der parlamentarisme ikke praktiseres (kommunestyret), er dette neppe et demokratisk framskritt. Det er også litt pussig at Enzensberger ikke ofrer en bisetning på at det landet som er sete for EUs organer, ikke ser ut til være i stand til å etablere en valgt regjering, men faller fra hverandre og forsvinner inn i Frankrike og Nederland.

Det gjennomgående temaet i essayet er likevel ikke bare alvorlige politiske temaer, men språkkritikk. Også her er Enzensberger på hjemmebane, han er en av dem som har skapt muligheten for å kritisere makten gjennom en kritikk av språket. Han kritikk av språket i det tyske nyhetsmagasinet der Spiegel er legendarisk, og kritikken av EU ligger i samme gate. Her er det naturligvis bruken av forkortelser Enzensberger legger under sin lupe, resultatet er kostelig harselas og blodig alvor. Slike konstruerte ekspertspråk har som selvfølgelig mål å utelukke innvendinger fra den menige mann og kvinne, ved å holde dem utenfor.

Tenkeforbud

I forbindelse med den nærmest kontinuerlige finanskrisen har Det europeiske råd erklært: «Til det vi beslutter, fins det ikke noe alternativ.» Enzensberger hevder at finansfolkene tok hintet og parodierte slagordet med sitt eget akronym TINA: There is no alternativ. Dette slagordet krenker ifølge Enzensberger fornuften, det er ensbetydende med et tenkeforbud og er ikke noe argument, men en kapitulasjonserklæring.

Essayet slutter likevel optimistisk, ikke noe forsøk på å uniformere Europa har lyktes, og Enzensberger spår at også dette imperiet vil gå under enten fordi det forstrakk seg eller på grunn av indre motsetninger. Pamfletten ble avsluttet i januar i år, alt nå kan den leses i en utmerket norsk oversettelse ved Sverre Dahl. Enda en kvalitetsutgivelse fra det kulturforlaget Valdisholm i Rakkestad.