TØNSBERG (Dagbladet): 18-åringen kom fysisk uskadd fra den grusomme massakren på Utøya, og er en av få overlevende som faktisk snakket med Anders Behring Breivik da han skjøt og drepte mange av hans bekjente fredag ettermiddag. 

Dagbladet møtte i går 18-åringen hjemme i Tønsberg. Med sin mor til stede fortalte han om sin kamp for å berge livet.

- Spurte etter drapsmannen

Etter å både ha løpt i panikk bort fra lyden av skudd, og etter å ha hjulpet en gutt som var skutt i begge beina, forsøkte Herman og ei gruppe andre AUF-ere å gjemme seg på ei strand nord på øya. Da en politimann kom mot dem, tenkte Herman at de endelig var i trygge hender.

- Han spaserte rolig mot oss, og da han var fire-fem meter unna, spurte han om vi hadde det greit, og om vi visste hvor drapsmannen var, forteller Herman.

18-åringens første reaksjon var å peke i den retningen han hadde flyktet fra.

- Jeg sa at vi ikke hadde sett ham, men at de siste skuddene vi hadde hørt, kom fra den retningen, forteller Herman.

Flakket med blikket

Han stusset da politimannen ikke så ut til å reagere på det han sa.

- Da jeg så hans mangel på interesse, skjønte jeg at noe ikke stemte. Han virket fraværende og uinteressert i det jeg sa. Fokuset hans var et helt annet sted. Det var på oss, sier Herman.

Politimannen flakket med blikket før han ga Herman et intenst kort blikk.

- Han virket helt rolig, og i grunnen ganske fornøyd over å ha funnet oss. I neste øyeblikk løftet han våpenet og rettet det mot noen av jentene i gruppa.

Herman satt da ved vannkanten, og forsto at eneste vei vekk fra situasjonen var å legge på svøm.

- Det siste jeg så før jeg kastet meg i vannet, var at det gikk av skudd. 

Regntøy

Flere av de andre ungdommene som var på stranda, fulgte Hermans eksempel. Herman trodde han var trygg i vannet, men det ble vanskelig å svømme fordi han hadde på seg fullt regntøy.  

- Jeg hørte flere skudd, men tror ikke han skjøt på meg, sier han.

18-åringen svømte så fort han kunne, og torde ikke snu seg og se inn på land før han var kommet langt ut. Han var da alene i vannet, ingen av de andre hadde klart å holde følge med ham.

- På land så jeg at det lå mange på bakken. Politimannen sto midt blant dem. Han så seg rundt, og må ha sett et livstegn, for plutselig løftet han våpenet og skjøt på noen av dem som lå der.

- Heldig

- En ung gutt sto rett foran ham. Det virket som han pratet til gjerningsmannen.

Herman snudde seg og svømte videre vekk fra øya.

- Så hørte jeg ett skudd. Etter det så jeg meg aldri tilbake.

Herman ble etter hvert reddet av noen i båt. Han ble fraktet til Sundvolden, hvor han fikk kontaktet familien sin. Han sier at føler seg heldig som lever og ikke så noen nære venner bli skutt.

Tre medlemmer av Vestfold AUF er fremdeles savnet.