FILM: To jenter i begynnelsen av 20-åra møtes på nett og inngår en selvmordspakt. De drar til Hvasser, der Veronicas (Julia Schacht) velstående familie har ei rommelig designerhytte. De har bestemt seg for å dokumentere sine siste dager på video og det er disse opptakene vi får se, med alt det innebærer av vingling med kamera, nøling, fomling og ønske om ikke å bli filmet i pinlige og vonde øyeblikk.  

«Bambieffekten» er ingen thriller à la «The Blair Witch Project», det er vanskeligere å glemme at man ser en film bestående av amatøropptak, og filmen risikerer dermed i større grad å framstå som en øvelse. Men siden det er nedlatende å kalle en kinofilm «øvelse», la oss heller si «eksperiment».  

Byr på overraskelser  

På den ene side har vi debuterende spillefilmregissør Øystein Stenes formelle eksperiment. Han kunne valgt å filme på tradisjonelt vis, med et allvitende kamera som plasserer seg der man måtte ønske: Man trenger ikke å benytte «found fottage»-sjangeren for å lage et kammerdrama som utspiller seg over kort tid på et avsondret sted. Men videokameraet gir en annen form for realisme og jentenes forhistorie kommer fram på en mer umiddelbar måte: I stedet for at Cecilie (Victoria Winge) forteller om familien sin, snakker hun til faren sin gjennom kamera.  

Men det er som sagt krevende å bevare den ønskete realismen når formen er såpass tydelig. En stor bør legges på skuespillernes skuldre, som må være såpass gode at vi ikke tenker «øvelse». Winge og Schacht tar utfordringen, de blottstiller seg og resultatet er relativt overbevisende.  

Det hjelper også at Stene og Linda Gabrielsens manus byr på flere overraskelser både for oss og jentene når det gjelder deres respektive motiver for å inngå en selvmordspakt.  

Debatt i forkant

 
En debatt har versert i forkant av premieren, siden fagfolk har vært skeptiske til å bruke «Bambieffekten» i undervisningssammenheng. Man støtter seg på forskning som sier at det å vise eller snakke om selvmordsmetoder kan medføre smitteeffekt. I filmen snakkes det om å kutte håndledd på langs, steiner som synker i vann og væsker som støtes ut når kroppen kjemper mot døden. Jeg må si meg enig med filmskaperne i at det de viser oss er mye mindre glamorøst, poetisk og vakkert enn vi er vant til fra utallige filmer og bøker, for ikke å nevne det lett tilgjengelige Internettet.

Lavbudsjettfilmen er fem kvarter lang og du får Stenes ferske kortfilm, «I siste øyeblikk», med Wenche Foss, på kjøpet. «Bambieffekten» er ingen stor film, men en velkommen motvekt når du står i foajeen og ikke er klar for «Transformers of the Caribbean 3D-Hangover».