FILM: Det er slik en flik av oss håper at det er, er det ikke?

Havana, byen som er så påtrengende til stede i «Habana Eva» at den nesten blir hovedpersonen, kommer gjennom lerretet som et støyende, sensuelt sted der billedskjønne mennesker bukter seg i salsarytmer og lurer på hvem av hverandre de skal bli kjæreste med eller ligge med eller begge deler. Mennene er blankt muskuløse og kvinnene har gjerne en synlig rød bh stikkende opp av utringningen. De krangler og elsker og løper inn og ut av falleferdige gamle herskapshus med snirklete balkonger og trappegelendre. Det handler om forfall, sex og livsglede.

Trekantdrama

Dette bakteppet, fantasiens Havana, er et forførerisk sted i all sin fattigdom. Byen er badet i et varmt lys og kameraet stryker hengivent langs de store avenyene og palmeskyggete hagene. Historien i forgrunnen er en blanding av oppstyltet telenovela og ram sexkomedie. I midten står syersken Eva (Prakriti Maduro) og de to mennene som vil ha henne, verdensmannen fra Venezuela med fin bil og den lojale ungdomskjæresten. Flere av plottets u-svinger er hysterisk usannsynlige og nesten amatørmessig spikret sammen og det er i perioder svært vanskelig å være med på at de fire skuespillerne i hovedrollene faktisk forsøker å være noen andre enn seg selv. De prøver riktignok veldig hardt. Maduro med sitt underlig følsomme ansikt og Yuliet Cruz som den seksuelt umettelige venninnen Teresa er i det minste tydelige personligheter som til en viss grad kompenserer for overspill med sterk utstråling. Men mennene er ren kakepynt. De er knapt til å skille fra hverandre.

Lettsindig

Til tross for at den snubler i stiletthælene igjen og igjen har «Habana Eva» en ikke ubetydelig sjarm. Mye av det kommer av det ubekymrede lettsinnet som gjennomstrømmer filmen: Selvfølgelig kan Teresa ha sex med kjæresten til bestevenninnen om hun motivet er bekymring for at Eva skal måtte gå gjennom livet knyttet til en mann som ikke vet hva han gjør i senga og et ønske om å lære opp stakkaren. Islett av absurd humor og magisk realisme bidrar til følelsen av maksimalistisk moro. Men det er ikke til å komme unna at selve fortellingen ikke holder mål. Noe er galt når blikket stadig trekkes mot bakgrunnen.