(Dagbladet FREDAG):

Send inn ditt beste Utøya-minne nederst i saken.

- Jeg var første gang på Utøya pinsen i 74'. Da var jeg 15, på alder med noen av dem som nå har mistet livet. Vi bodde i telt, det var enkle forhold. Utøya er et sted hvor de politiske generasjonene møtes, hvor kunnskap og erfaring overføres mellom den unge og den eldre generasjonen. Det er et sted hvor jeg har møtt den nye politiske generasjonen, for eksempel møtte jeg Trond Giske og Anniken Huitfeldt der. Og et sted hvor jeg møtte den gamle generasjonen. Det var på Utøya jeg hørte Einar Gerhardsen fortelle om den spanske borgerkrigen, støttearbeidet og frykten han følte da han lå i skyttergraven utenfor Madrid. Trygve Bratteli fortalte om oppholdet i konsentrasjonsleir og det har brent seg inn i mitt sinn. Utøya er også en politisk skole, AUF-skolen kaller vi det. Det er noe veldig imponerende med en mengde tenåringer som setter seg ned i sommervarmen for å sette seg inn i en rekke politiske spørsmål, alt fra Midtøsten til kommunepolitikk. I dag brukes det av flere ungdomsorganisasjoner og er blitt et viktig sted for ungdomspolitikk. Utøya er også et sted med mye kultur, idrett og samhold.

- Dette var min tolvte sommer der, min første leir som AUF-leder. Jeg gledet meg utrolig mye. Minnene derfra er litt todelte. Man sitter igjen med minnene om alle de politiske talene, alle kjentfolkene, de store politikerne, statsministrene. Mitt første Utøya var i 2000, da Jens nettopp hadde blitt statsminister for første gang. Det er klart, at når du er 15-16 år og opptatt av politikk, og statsministeren og hele pressekorpset kommer, da føler du at det her er viktig. Utøya er viktig, AUF er viktig, det du driver med er viktig. På den andre siden er Utøya sommerferien vår, hvor man gjør alle de tingene ungdommer gjør, som fotball, bading, soling. Jeg har selv ligget på de idylliske strendene og sola meg, mens jeg har lest Planet Utøya, leiravisa vår med sladder og rykter. Men det beste minnet må likevel være Utøya-følelsen, den kriblinga i magen alle AUFere får, at vi gleder oss til å møte hverandre igjen. Den mobiliserer jeg alt jeg kan for å bevare inni meg.

- Fra og med 22/7-2011, ser jeg for mitt indre de 5-600 unge, glade, optimistiske og engasjerte unge ansiktene foran meg. Jeg hører begeistringen, ordene og stemmene til de ti som var utvalgt til å holde sine tre minutters innlegg. En av dem var Tore, fylkeslederen i Hordaland. Så ser jeg for meg de sju unge jentene fra Akershus, som var listekandidater, og som jeg hilste på og snakket med på den korte turen rundt leiren. Én av dem har vi mistet. Uhygge, ondskap, ubegripelige hendelser og tapte liv er i skrikende kontrast til alt hva Utøya har vært og må være. Derfor skal vi støtte vår ungdom i det sterke ønsket om å ta øya tilbake som frihetens og gledens, engasjementets øy. Slik var den i mine minner fra barndom og ungdom. Slik var den i mine mange år som tillitsvalgt og besøkende på alle sommerleirene. Som seksåring, sammen med pappa på pinseleir, har jeg mitt første vakre minne. Også det spennende i å være med på å bli listet ut av vinduet, ved hjelp av unge kvinner, som opponerte mot min for strenge far. Jeg var blitt kommandert til sengs før sangene og samholdet ved leirbålet startet den sommernatten. Alltid er jeg kommet tilbake fra Utøya fylt av energi, glede og inspirasjon. Slik var det også sist fredag. Vi må ta Utøya tilbake som det ungdomsparadis og den inspirasjonskilde den må forbli også for kommende generasjoner.

- Mitt beste minne er utvilsomt fra den kvelden jeg traff min kone. Som vanlig satt vi rundt leirbålet i Åkervika. Stål Rønbeck dro opp til allsang med Utøyasangen. Jeg så Hanne på den andre siden av bålet og det ble kontakt og raskt kjærlighet. Vi var en liten gjeng AUFere som kom i 1970. Øya hadde vært stengt i mange år. Vi gikk i gang med å vaske ned de forfalne bygningene og ryddet skogen. Min kone og jeg var der hver pinse og sommerferie hele 70- og 80-tallet. Det står for oss som noe av det fineste i våre liv. Jeg forelsket meg i og på Utøya.

- Det å sitte rundt leirbålet på min aller første Utøya da jeg var 16, og møtte mange av dem som har blitt mine beste venner. Vi sang hele natta, ofte. På en stadion i Santiago, om den chilenske kampsangeren Victor Jara, AUF-sangen og Til Ungdommen. Den sang vi mange, mange, mange ganger. Og alle turene jeg har gått på kjærlighetsstien, med dem som ble mine venner. Eller kanskje man gikk på tur hvis man var forelska. Gikk du på stien alene med en person, ja, da begynte ryktene å gå. Ikke at jeg tror at det var noe mer sjekking der enn andre steder, men det var alkoholfritt. Hvis man hadde kysset med noen, kunne man ikke skylde på at man hadde vært full. Derfor var det så fint å bli forelska der. Men Utøya har også et sterkt fellesskap, med mange debatter, innledninger og seminarer. Vi lærte mye. Opplevelsene på Utøya har preget mange av de viktigste valgene jeg har tatt senere i livet. Så var det alltid gjester fra hele verden, så derfor får vi jo hilsener fra alle kanter. Sør-Afrika, Palestina, Uganda. Det er et inkluderende fellesskap, hvor det alltid er noen som passer på en. At man blir inkludert. For meg var det den første ferien alene, uten voksne. For meg var det høydepunktet i ferien. Ingen skulle gå alene, og det er det som har skjedd nå også. De tok vare på hverandre. En del av dem som er savnet reddet sine venner. Det sier noe om det fellesskapet som er på øya. Det fellesskapet har reddet liv.

- Mitt beste Utøya-minne er fra årets leir, torsdag 21. juli. Soldagen, hundrevis av AUFere som ventet på meg i solbakken. Utøya som blanding av tradisjon, med navn på hus, eng, vik og bukt — og de unges spontanitet. Rutiner og innfall, politisk debatt og kappestrid på fotballbanen. Eskils første leir som leder virket så solid, så glad. Men også ungdommenes alvor, for disse var klare til å møte verden, klare til å gjøre en forskjell. Jeg dro fra Utøya med en følelse av å høre hjemme. Og det føltes godt.

- Jeg tror jeg har vært på Utøya omtrent 35 ganger. Det er alltid en stemning der av at dette er noe man ønsker å være med på. Utøya var, og vil være, slik det høres ut når mellom seks og syv hundre ungdom samles og blir kjent, snakker politikk, har ferie og blir forelsket. Tragedien vil ikke forandre Utøya — Utøya vil fortsatt forbli Utøya, år etter år, med kanskje enda større engasjement enn før. Det beste minnet må være det nest siste møtet jeg var der, i fjor. Da snakket jeg med ungdommen om mine tanker om en ny narkotikapolitikk. Det som gjorde det så bra, var at det var en stor forsamling der alle ønsket ordet. Et utrolig engasjement. Innleggene fra ungdommene var gode og gjennomtenkte. De var tuftet på erfaringer. Det er gjerne slik at de fleste selv kjenner noen som er rammet.

- Jeg har vokst opp med Utøya. Første gangen jeg var der satt jeg på skuldrene til faren min da han var med på en av AUF-leirene. Det må ha vært tidlig på femtitallet. Jeg husker at det alltid gjorde inntrykk på meg å se en så stor leir og så fin aktivitet. I 1958 var jeg der selv med Framfylkingen, Los barneleir. Det var folk fra hele Norden, et utrolig fellesskap. Jeg har jo også min egen AUF-tid, og var også leder fra 73-75. I alle de årene var jeg der. Det var all verdens aktiviteter, ikke minst leirbålene som har en symbolkraft som skaper et samhold som er helt unikt.

- Utøya har jo vært i AUFs eie siden 1950, og i alle disse åra var vi der. Det handlet om det politiske, men like mye om det sosiale samværet, vennskapene, fotballkampene, ja, alt det som hører hjemme når ungdommer kommer sammen. Jeg satt i AUF-styret fra 75' til 77', og da hadde virksomheten på Utøya ligget nede en stund. Vi gikk i gang med å bygge opp igjen øya, vi startet opp den veien til det Utøya har blitt i dag. Det var en veldig fin periode. Den viktigste måten å uttrykke sin respekt på nå, er å opprettholde Utøya som det politiske verkstedet det er i dag.

- Mine minner fra Utøya handler om sang og intense debatter om internasjonal solidaritet. 80-tallet med arbeidssanger sammen med andre AUFere. Å vite at jeg har sunget «Jeg vil takke livet», så mange ganger akkurat der, er nesten ikke til å bære i dag. Debattene, ikke minst senere som bistands- og justisminister, om alt fra asylpolitikk til norsk bistand, utfordret både hjerte og hjerne. Få steder fant jeg mer engasjerte debattanter.

- Det er en generell følelse av vennskap og samhold der. Noe som gjør at AUFere i trettiåra, som meg, drar tilbake år etter år. Vi har fått våre beste venner der, vi har fått kjærester, og det ene året på øya bestemte jeg meg også for å stå fram som homofil. Det sier noe om trygghetsfølelsen som er der. Det er også et politisk verksted som skaper endringer i Norge hver eneste dag. Utøya er en slags hjørnestein i livene våre, og det skal det fortsette å være. Vi satt rundt leirbålet hele natta, spilte gitar og pratet skit. Det ene året lot vi fylkeslederne oss også lodde ut til solidaritetsfondet. Sentralstyret kjøpte oss for 300 kroner eller noe, og bestemte at vi skulle tømme utedoene. Utøya er en uvurderlig del av livet, som gjør at folk alltid vender tilbake selv om det sprutregner og er iskaldt.

- Det beste med Utøya er alle menneskene jeg har møtt, folk som har blitt venner for livet. Utøya er en plass som skaper veldig sterkt samhold. Jeg tror at alle som har vært der vil være enige om at det er en egen Utøya-følelse. Det har vært en samleplass for politisk engasjert ungdom i seksti år, hvor det både har handlet om politisk skolering, om fotball, volleyball, bading og leirbål. Selv om ondskapen kom og ødela, skal vi igjen gjøre Utøya til en plass for engasjement og glede. Nå som vi har sett reaksjonene etter disse fryktelige hendelsene, vet vi at vi kommer til å klare det.

- Jeg har vært der i mange år, og har også noen av mine aller beste venner derfra. Jeg traff også mannen min der, så det må nok være det beste minnet. Det var så utrolig flott, et så sterkt fellesskap og samhold. Vi sang, drev med idrett og hadde politiske diskusjoner. For AUF er Utøya utrolig viktig. Vi skal ikke la oss kue.

- Jeg begynte hele min politiske karriere i AUF som 16-åring. Helt fram til jeg var nitten, var jeg på sommerleiren på Utøya. Jeg har mine venner derfra. Men det som er mitt beste minne derfra, er da jeg fikk mitt aller første bøllekurs for jenter. Da jeg lærte å ta talerstolen, om retorikk, hersketeknikker. Den dag i dag, når jeg står på talerstolen, tenker jeg tilbake på hvor viktig det kurset var for meg. Utøya var min politiske skole.

- Jeg har lært mye av det jeg kan på Utøya. Samhold, politikk, organisering og logistikk. Jeg har jobbet som kjøkkenansvarlig på Utøya-leiren under avdøde Monica i en årrekke. Det hun har lært meg om motivasjon, ledelse og organisering er mer utdannelse enn alle mine år på universitetet, og noe jeg har tatt med meg i alle jobber og engasjement senere.

Freddy de Ruiter, Stortingsrepresentant for Aust-Agder Ap

- Utøya var i flere år sommerens store høydepunkt for meg. Jeg var på Utøya fra jeg var 16 år til slutten av tjueåra. Jeg tror jeg var der i til sammen tolv år. Jeg minnes spesielt den fantastiske stemninga, fellesskapet, samholdet, gode politiske innledninger og mange flotte konserter. Utøya vil alltid ha en helt spesiell plass i mitt hjerte og jeg føler meg sikker på at Utøya vil leve videre!

- Jeg har tilbragt 15 somre på Utøya, men mitt aller beste minne må være fra den første gangen jeg var der. Jeg var 15 år gammel, og hadde hørt så mye om Utøya. Jeg husker hvor forventningsfull jeg var da jeg sto å ventet på båten, og hvor fantastisk det var å se alle folka som sto og ventet da vi kom. Det var som å komme hjem. Som politisk engasjert ungdom kan man fort føle seg litt alene, men så plutselig var man sammen med 6-700 likesinnede. Den sommeren var det dessuten fantastisk vær, så vi bada og solte oss, i tillegg til å diskutere politikk. Jeg var veldig opptatt av skolepolitikk, og var blant annet sterkt mot bruk av karakterer. Og så spilte DumDum Boys - å stå og høre "Splitter Pine" var helt spesielt. Det var et slikt samhold på Utøya, det glemmer jeg aldri.

- Det må være den første sommeren jeg var på Utøya, i 1996. Det var noe med hele opplevelsen, det å komme i land med båten, og gå opp den lange bakken. Som førstegangsreisende hadde jeg selvsagt alt for mye med meg, men jeg fikk heldigvis hjelp av en besøkende fra Litauen med å bære all bagasjen. Leiren var det aller beste. Der traff jeg noen av dem som fremdeles er mine beste venner: De jeg ringer når jeg vil ha det kjekt, og når jeg er lei meg. Jeg husker de lange nettene rundt leirbålet, da vi sang og spilte gitar til det lysnet, som noe veldig spesielt. I tillegg diskuterte vi selvsagt politikk. Det var bare to år siden EU-avstemningen, og det var fremdeles et hett tema. Kampen mot rasisme var også viktig. Det var heller ikke så mange år siden muren hadde falt, og vi hadde mange gjester fra tidligere østblokkland.

- Utøya er for meg et ferieparadis for engasjert ungdom som vil være med å forandre verden. Det å sitte rundt et knitrende bål en sommerkveld med mennesker du akkurat hadde blitt kjent med og som i dag er blant mine beste venner. Det er med disse sommerkveldene og med disse diskusjonene og med disse vennene jeg ble motiverte til å delta i demokratiet.

Send inn ditt beste Utøya-minne i boksen under.