Alle terroristens drømmer har gått i knus, én etter én.

Tips oss 2400
«Fortsatt skudd. Vi løper rundt. Alt uklart.» Det ville vært den siste meldingen jeg fikk fra samboeren min. Han var på AUFs sommerleir for å holde innledning. Minutter etter at meldingen var sendt dukket Anders Behring Breivik opp der han og noen andre gjemte seg ved vannkanten. Hvis terroristen bare hadde vendt seg og våpenet sitt en litt annen vei, hadde jeg nå sittet høygravid og planlagt begravelse.

I stedet har jeg akkurat vært inne og sjekket at han sover. Lagt meg stille bak ham og hørt på pusten hans. Iblant er den ujevn av mareritt, men: Han puster. For hundrevis av andre pårørende er det ikke sånn, deres elskede puster ikke mer, og hver gang jeg tenker på dem, på hvordan de har det nå, krasjer nervesystemet mitt. Jeg mister følelsen i fingertuppene, i tunga, det lekker fra demningen bak øynene.

I uka som har gått har jeg vært inn og ut av en sløret tåke. Sakte, men sikkert klarner ting og jeg prøver å få grep om hva det er som har skjedd. Hva er det viktigste, hva er fundamentalt annerledes etter terroren? På en måte virker svaret innlysende. Det helt nye, for Norge og for verden, er at vi har sett en helt ny skapning i aksjon — kontrajihad-terroristen. I tiden som kommer må denne skapningen analyseres fra alle vinkler. En helt sentral oppgave blir å dissekere tankegodset hans, identifisere hvor det kom fra og hvem som deler det. Mange har allerede kastet seg over den jobben.

Men det viktigste som har skjedd, det epokegjørende, er at terroristens drømmer er pulverisert. Hans gjerninger har produsert det diametralt motsatte resultatet av det han i sin avsindighet regnet med. Han trodde han skulle utløse borgerkrig — han utløste et blomsterhav, og et samhold som aldri har vært sterkere. Han trodde han skulle vekke folket og rekruttere til sitt korstog — han vekket bare avsky, og fra korstoget strømmer det nå desertører. Han trodde han skulle slippe løs et iboende fremmedhat i befolkningen — i stedet har han sluppet løs vår iboende vennlighet.

Anders Behring Breivik har operert ut fra en antimuslimsk konspirasjonsteori som jeg og andre flere ganger har forsøkt å rette søkelyset mot. Ett av mine første instinkter etter hendelsen var derfor å bli forbanna på alle dem som har avvist og latterliggjort enhver påpekning av islamofobien som problem. Raskt innså jeg hvor feil denne impulsen er. Ikke fordi det ikke finnes mange som har grunn til å gå i seg selv, men fordi smålig hevngjerrighet i denne situasjonen overser den fundamentale endringen som allerede har inntrådt: Etter 22. juli er det knapt noen som vil eller kan benekte muslimhetsens livsfarlige potensial. Det er et kolossalt paradigmeskifte.

Og ikke bare det. Tankeskredet har i tillegg en emosjonell side, som over natta har endret hvordan nordmenn oppfører seg mot muslimene iblant oss. Før 22. juli var mistenksomheten og aggresjonen mot muslimer i ferd med å feste grepet. Etter 22. juli melder muslimer over det ganske land om at folk gjør et nummer ut av å smile og nikke vennlig til dem på gata. Fredag rett etter bomba i regjeringskvartalet var det lynsjestemning. Stemningen vi opplever nå kunne ikke vært mer annerledes, nå vil nordmenn ta vare på og beskytte muslimene, og markere at de skal føle seg inkluderte og velkomne. Gjennom tragedien har folk innsett at vårt viktigste vern mot at noe liknende skal skje i framtida er at vi slutter rekkene og står sammen med den minoriteten Anders Behring Breivik ville utrydde.

Man merker det også andre veien. Her på Grønland, der vi bor, er det som om et tungt og vedvarende lufttrykk har forsvunnet, oppløst av de 200000 som fylte Oslo med kjærlighet og høyt hevede roser. Somalierne går litt lettere. Hijabjentene kikker ikke lenger nervøst opp mot forbipasserende. De pakistanske kjøpmennene smiler litt bredere. En følelse av beleiring og konstant kritikk er erstattet med en ny trygghet: De hater oss visst ikke likevel, disse nordmennene. De fantastiske markeringene av samhold, solidaritet og toleranse som har manifestert seg fra landsende til landsende kommer til å ha en langvarig effekt på hvordan folk med minoritetsbakgrunn har det i dette landet.

Den største oppgaven av alle nå er å ta vare på og dyrke denne nye fellesskapsfølelsen, og bekjempe alle tilløp til at mistenksomheten og hetsen igjen får bre seg. Ingenting vil plage Anders Behring Breivik mer enn om vi klarer det. Han ville innvarsle en ny tid av hat og vold. I stedet har vennlighetens tid kommet.
I denne artikkelen