ANMELDELSE: Den allsidige billedkunstneren Jørleif Uthaug (1911-1990) ble kalt «metallenes betvinger» og utførte over 40 monumentale kunstverk, som i dag pryder offentlige bygg og institusjoner over hele Norge. Men også til sjøs var Jørleif en særdeles virksom kunstner, og mange kjente skip har dekorasjoner med hans signaturer.

Jørleif Uthaug betegnes med rette som en modernismens banebryter i Norge, men den tilbakeholdne kunstneren kom nok i historiens skygge av mer kjente og dynamiske skikkelser som Arnold Haukeland, Rolf Nesch og Gunnar S. Gundersen.

Snilt og pent

Hva blir så resultatet når sønnen Geir Uthaug, den framfor alt anerkjente oversetteren og tolkeren av engelsk lyrikk, skal tegne portrett av sin far, en mann som ifølge Øystein Parmann i 1981 var både robust, praktglad, primitiv og raffinert — en mann kjent for sitt voldsomme temperament og sitt strie gemytt, en mann som kunne rasere en hel leilighet og kaste alt mulig ut av vinduet? Blant kunstnervenner gikk han under navnet Utgardsloke. 

Første- og sisteinntrykket er at boka mangler kritisk distanse. Her er alt så pent og pyntelig. Hvor er konfliktene, faenskapen, lidenskapen? Det virker som alt dette, som hører det stridende liv til, er glattet over og redigert bort i bisetninger. Det tok mange og lange år før Jørleif Uthaug ble anerkjent som kunstner — og noen frustrerende år før han fant sin britiske livsledsagerske Eve Chris, som ble mor til portrettør Geir og hans søsken. Jørleif Uthaug hadde sin debututstilling i 1949, men først i 1955 fikk han en viss posisjon. Det var på den tiden han begynte å eksperimentere med materialer som glass, treverk, stein og metaller.  

Gjennombruddet

Han oppnår altså en viss kunstnerisk anerkjennelse seint på 1950-tallet. Men det store gjennombruddet kommer først flere år seinere; først og fremst med monumentalverket «Tromsøveggen», et 30 kvm stort veggrelieff avduket i fylkestingsalen i Tromsø 1961.

Geir Uthaug beskriver motivet som en gruppe mennesker på en sandstrand ved havet. Sentralt plassert i motivet går fiskeren og hans hustru, arm i arm. Ved siden av dem står en kvinne med langt hår; hun har pyntet seg med en rose, og helt til høyre leker en liten gutt og en pike i sanden, mens en ung mann speider ut over horisonten. Det er et symbol, skriver forfatteren, som skulle gi uttrykk for familien som samlet motiv, med barndommens beskyttende verden og ungdommens lengsel og utferdstrang.

Interessant er det å konstatere at modellene til dette modernistiske hovedverket i norsk kunst er Geir Uthaug, søsteren Gro og moren Eve Chris.

Frimurer

Hvordan gikk det så videre i livet med Jørleif Uthaug? Han ble frimurer og reagerte med avsky da Frankrike feiret 200-årsjubileet for den store revolusjonen i 1789. Hans siste offentlige oppdrag, før han døde av kreft i 1990, var en altertavle med den seirende Kristus som idé og hovedmotiv.

Geir Uthaug komponerer sitt portrett tradisjonelt og kronologisk — og skildrer farens livsløp traust og tradisjonelt uten de dristige sprang. Ofte er framstillingen dessverre privat og ikke personlig. Som portrett av den spennende personligheten Jørleif Uthaug er det bare blitt en minnebok. Er biografien som sjanger i krise?