ANMELDELSE: Forlaget presenterer på sine hjemmesider «Jeg kan se i mørket» som en krim, men det er den strengt tatt ikke, i hvert fall ikke hvis man legger til grunn at det viktigste sjangerkravet til kriminalromanen er at en drapsgåte og etterforskningen av denne skal utgjøre selve omdreiningspunktet i historien.

Her finnes det riktignok både drap og etterforskning, men det er ikke først og fremst i den retningen forfatteren vender blikket. Det er riktigere å si at det er en roman som handler om en forbryter.

«Jeg kan se i mørket» er en studie i et forkvaklet menneskesinn, og slik sett føyer den seg inn i en litterær tradisjon som for Norges vedkommende strekker seg fra Knut Hamsuns «Sult» til Ingvar Ambjørnsens «Elling»-bøker.

I det onde hjørnet

«Jeg kan se i mørket» er, som tittelen antyder, en jeg-roman der fortelleren er hovedpersonen selv, den svært ukonvensjonelle sykepleieren Riktor. Riktor jobber på Løkka sykehjem, på en avdeling for gamle som snart skal dø. Når han får sjansen klyper han pasientene i den tynne huden bak ørene, han lugger dem i håret og plager dem på de mest ondskapsfulle måter. De smertestillende medisinene skyller han ned i toalettet eller injiserer i madrassen. Dette holder Riktor på med, i trygg forvissning om at de gamle selv ikke er i stand til å si fra.

Hvorfor han gjør det forblir noe uklart for leseren, og kanskje også for ham selv, men han framstiller det hele som et slags prosjekt. Riktor hater alderdommen, det sykelige og skrøpelige, og han forakter dem som forsøker å holde disse gamle i live.

Løgneren

Perspektivet i fortellingen ligger hele tiden hos Riktor, bare i en liten passasje langt ute i boka, under en rettssak der en av hans tidligere kollegaer vitner mot ham, får vi høre et annet menneskes syn på hans handlinger, riktignok også det formidlet til oss via Riktor. Den informasjonen leseren får tilgang til er altså hele tiden Riktors høyst subjektive fortolkninger av virkeligheten. Han er ikke bare en upålitelig forteller, han er en regelrett løgner, noe han ikke legger det minste skjul på. Faktisk betrakter han det som et av sine fremste talenter: «Jeg ser folk rett inn i øynene og lyver uten å blunke ... », som han sier.

Fortellingen tar til på et punkt hvor en serie av begivenheter ryster Riktors rutinepregete liv og skyver ham ut på atskillig tynnere is enn han setter pris på.

Elling fra helvete

Karin Fossum har i mange av sine romaner interessert seg for dem som faller utenfor, de som begår ekstreme handlinger. I «Jeg kan se i mørket» fortsetter hun i det sporet, men denne gangen har hun valgt seg en hovedperson hvis destruktivitet vanskelig kan forklares ad konvensjonelle veier alene.

Det er umulig å lese Fossums roman uten at tankene går til tragedien som utspant seg på Utøya i sommer. Allerede tittelen innvarsler at vi har å gjøre med en mann som bærer på store tanker om seg selv. «Jeg kan se i mørket» er en påstand som Riktor stadig kommer tilbake til.

Selv er han opptatt av sin helt konkrete evne til å se når det ikke er lys, altså av sitt fortreffelige nattsyn. Men man må anta at mørket også har en metaforisk betydning som henspiller på ondskapen. Med fare for å trekke det for langt, kan man tenke seg at det Riktor også sier om seg selv er at han er en mann med ekstraordinære evner når det gjelder å navigere i ondskapen.

Riktor er ekstrem i alt han foretar seg, dessuten er han velartikulert og uhyre selvbevisst. Han utgjør et fruktbart utgangspunkt for en litterær figur, men han balanserer også på grensen til det karikerte og delvis forslitte. Man kan ikke unngå å trekke parallellen til Ambjørnsens Elling-figur. Den intelligente og velartikulerte fortellerstemmen, forakten for det alminnelige, selvrettferdigheten og det oppdemmede raseriet som noen ganger får tragiske utfall, andre ganger komiske. Riktor står ikke på noen måte tilbake for Elling som litterær figur. Han er en slags Elling fra helvete.

Glassklart og levende

Det er mitt inntrykk at selve historien i «Jeg kan se i mørket» taper seg noe mot slutten, blant annet på grunn av noen litt for konstruerte tilfeldigheter i form av møter mellom mennesker. Jeg synes også at noe av spenningen i teksten fortaper seg litt for tidlig. Kanskje er det fordi Riktor har slektninger i litteraturhistorien som vi har lest om tidligere. Kanskje har det å gjøre med at fortellerperspektivet i en jeg-roman er så snevert at forfatteren etter hvert som historien skrider fram får færre og færre strenger å spille på. At selv Riktor, når man blir kjent med ham, blir beregnelig i sin uberegnelighet.

Når «Jeg kan se i mørket» likevel har blitt meget god roman, har det aller mest å gjøre med Karin Fossums store språklige sans. Fossums setninger er glassklare og levende, de er rensket for overflødigheter, og i denne romanen bærer de i seg en rytme som oppleves som optimalt avstemt til innholdet. Allerede i bokas første setninger settes Riktors fortellerstemme, sterk og tydelig og egenartet. Å få det til er vanskelig uansett hva man skriver om. Men det kan umulig være vanskeligere enn i en jeg-roman der fortelleren selv er riv ruskende gal.