- Det ville vært helt feil å svare morderens urett med urett fra vår side. Retten til et forsvar er en av bærebjelkene i vårt rettssystem, sier Fabian Stang, ordfører i et terrorrammet Oslo.

Mandag entret han scenen og talte til havet av hoder og hender med blomster.

Stang la fra seg en rød rose før han gikk bort til mikrofonen.

«Vi skal møte tragedien med styrke og samhold. I respekt for de døde skal vi sammen bygge et enda bedre samfunn. Vi har kjent på sinne, frykt og fortvilelse, men vi skal klare å snu vår frustrasjon til håp og samhold. Og fornyet kraft. Gjennom sorgen skal vi bygge opp respekt for enkeltindividets ukrenkelighet. Vi er alle angrepet og vi står samlet nå.»

Han hentet rosen, hevet den over hodet og bukket. Oslos borgere svarte med å heve sine blomster som om de var våpen. Et kjempende folk, klare til kamp uten kuler.

- I dag er det ikke lett å få ordene ut av meg.

Han sitter i en lenestol på kontoret. Det er ikke en helt vanlig dag på jobben. Det tror han blir lenge til.

- Jeg føler meg tom, sier han.

Det startet da han var i butikken. I feriemodus. Han skulle handle ferdig og dra tilbake til «gutta sine» og kona på hytta i Bamble, rett nord for Kragerø. Familien hadde planlagt en avslappende helg sammen.

Et pip fra telefonen endrer alt. Beredskapssjefen i Oslo kommune har sendt to tall i en sms: «01». Fabian Stang må dra umiddelbart. I bilen får han en følelse av å ikke komme raskt nok fram. På E18 står det bom stille.

- Det regnet sånn. Folk dro hjem på fredag framfor søndag.

Stang blir eskortert fram til jobben av to politifolk fra Telemark politidistrikt. Det han vet er at det har vært en stor eksplosjon i byen hans og at det er fare for betydelige personskader.

- Jeg tenkte to tanker: «Dette er meget alvorlig». «Nødetatene kommer til å gjøre en god jobb». Dessverre fikk jeg rett i det første. Heldigvis fikk jeg rett i det andre.

Så skjer det utenkelige. Stang begynner å få meldinger vedrørende Utøya.

- Da jeg var i Sandvika, kom det møtende ambulanser og politibiler. De var da på vei til Utøya. Når vi har bombeangrep i Oslo og det likevel blir avgitt ressurser ...

Han trekker pusten.

- Da skjønte jeg at det som hadde skjedd på Utøya var en stor tragedie.

Stang føler først sinne. Men han må konsentrere seg om jobben. Når det norske folk ser ham på Dagsrevyen etter et beredskapsmøte samme kveld, har han skiftet fokus.

- Hva er din reaksjon på det som har skjedd i byen i dag?, innleder NRKs reporter.

- Det er uforståelig at noen mennesker ikke har respekt for medmenneskers ukrenkelighet. Nå er det viktig at vi står sammen. Og så tenker jeg at disse som har gjort dette, skal aldri vinne. Vi skal bli sterkere etter dette. Vi skal stå sammen. Og vi skal klare dette, sier han og ser inn i kameraet.

På dette tidspunktet vet han ikke hvem som står bak angrepene.

- Jeg var aldri opptatt av hvem eller hvorfor. Tragedien er den samme uavhengig av hvilke gærninger som står bak.

Han beklager at han bruker ordet «gærninger», men presiserer at for ham, er folk som gjør sånne ting «bare gærne». Men forhåndsdømming tar han avstand fra.

Reaksjonene etter bombeangrepet har vært sterke. Norske muslimer er blitt truet, mistenkeliggjort og fysisk angrepet. Da Stang var i moskeen etter terrorangrepene, sammenliknet han seg selv med massemorderen.

- Morderen er hvit, kalte seg kristen og bodde i mitt område. Ingen av dere har av den grunn stemplet meg som mulig forbryter. Takk skal dere ha for det, sa Stang under besøket.

Han tror 22. juli kommer til å gjøre at Oslos borgere behandler hverandre med mer respekt.

- Det meningsfylte demokratiet, med sine meningsforskjeller og diskusjoner, det denne personen prøvde å ødelegge, det kommer tilbake. Jeg håper det kommer til å skje fort, sier Stang og ser ut i luften.

Han blir stille i nærmere ti sekunder.

- Tenk på alle begravelsene. Og hvor mange som blir rammet.

Dagens aviser ligger tilsynelatende urørt på bordet. Han vil ikke se navn og bilder.

- Jeg har bestemt meg for å holde meg til politiets kunngjøringer. Men vi har mistet mange i byen her. Vi må være forberedt på det.

Han kjente litt frykt da han var på vei innover mot Oslo fra hytta den skjebnesvangre dagen. «Kommer det til å smelle her?» tenkte han. Men det tok ikke lang tid før frykten slapp taket.

- Vi kan ikke bruke tid på frykt. Da blir vi lammet, sier han.

Ingen trusler ble rettet mot Rådhuset. Stang syntes ikke det var nødvendig med skjerpet vakthold og lukkede dører. Han ville åpne Rådhuset så fort som mulig. Nå er det bevæpnete politiet borte. Turistene rusler rundt og beundrer hallen og Munch-maleriene som før.

- Det som er rart oppi dette, er at vi er så godt forberedt teknisk. Terror, gasseksplosjoner, jordskjelv. Vi har øvd på alt mulig rart, men mentalt er vi ikke forberedt i det hele tatt.

Selv har han ikke grått.

- Jeg har ikke hatt tid til å ta det inn. Jeg har kjent på mange følelser, men ikke rukket å få dem ut.

Han har jobbet så mye at han knapt husker om han har vært hjemom, men han vet at kona, eller «kjæresten» som han kaller henne, har vært uvurderlig.

- Hun er veldig viktig i alt jeg gjør. En utrolig flott kjæreste som har vært en veldig fin støtte. Vi trenger å være sammen med noen. De som er alene nå, de håper jeg at noen tar kontakt med, sier han.

I tillegg til familien, har ordføreren fått hjelp av sin egen by. Av et unikt samhold som har oppstått overalt hvor han går.

- Jeg har vært så heldig. Jeg har fått snakket med så mange. Når jeg går på gata klemmer folk hverandre.

Og de klemmer ham.

- Til og med ungdommene som vanligvis er altfor tøffe i trynet, sier Stang med et skjevt smil.

Støtteerklæringene strømmer inn fra Reykjavík, Rotterdam, London og samtlige byer i Norge. Folk som vil bidra melder seg ustanselig.

- Bruk det. Ikke bare nå, men framover. Jobb frivillig for Røde Kors eller en hjelpetelefon. Det å gjøre noe for andre, er det fineste vi kan gjøre, sier han.

De politisk engasjerte er blitt enda mer engasjert. Noen engasjerer seg for første gang.

- Denne hendelsen viser at demokratiet ikke er en selvfølge. Vi må kjempe for det hver eneste dag.

Stang har reist seg og snakker som om han befant seg på en talerstol. Med knyttede never holder han en kort appell som likner på noe av det vi har kunnet se på TV den siste uka.

- Jeg er så glad vi var tidlig ute med å se framover. Han gikk til krig mot demokratiet. Men den krigen skal vi vinne. Det er så fint å se at vi kommer oss videre. Sammen har vi unngått å gå inn i en nasjonal depressiv tilstand.

Han går ut på terrassen og skuer utover rådhusplassen. Det er blomster overalt.

- De har ikke mer enn noen dager igjen. Blomstene. Nå må de samles inn for hånd, komposteres og bli til jord, sier han.

Og jorda skal brukes. Til å så nytt liv.

Det er ennå ikke klart hva Oslo Kommune akter å gjøre med blomstene som ligger rundt i Oslo. I går ble det fremmet et forslag om å bruke kompostjord fra blomstene til en minnepark, i løpet av dagen vil det muligens avgjøres hva som vil skje med blomstene.