ALBUM: Det er mange som har ventet på at Amund Maarud skulle «ta til vettet» og begynne å spille blues igjen.

Svaret hans heter «Electric», og det swinger som i «gamle dager» — og litt til.

The Grand

Da han og broren Henrik meldte overgang til rocken for noen år siden, etter to bluesalbum, var det nok et utslag av et aldri så lite ungdomsopprør. Amund hadde i flere år vært det nye norske blueshåpet etter Vidar Busk.

Etter ei ungdomstid i husbandet på Muddy Waters i Oslo og på de fleste av landets bluesklubber, følte han et behov for å «blåse ut litt».

Bluesen lå hele tida i bunnen, men merkelappen til nyskapningen The Grand var beinhard rock og psykedelia. 

Blues a la Maarud

Det ble bare én ep og ett album, og plutselig føltes det riktig å spille blues igjen.

Men — ikke uten at han gjør sin egen versjon av den.

«Electric» er første bluesplate på sju år, og samtidig en markering av 20 år med blues — i form av ti nye låter. Men det er også en ny bluesretning for Maarud siden forrige «bluesliv», med en mer rocka tilnærming og minst én fot i rhythm'n'blues: En slags White Stripes/Black Keys møter Buddy Guy.

«Electric» gir meg noe av den samme følelsen som da jeg satte på Vidar Busks debutalbum «Stompin' Our Feet With Joy», som er reutgitt i år, og soloplatene til USA-baserte Kid Andersen. Sammen utgjør Andersen, Busk og Maarud en treenighet som har skapt et særnorsk bluesuttrykk.

Men det er en glidende overgang, og det er vanskelig å si hvor rocken slutter og bluesen begynner.

Maarudkara

Amund begynte å spille blues allerede som seksåring i Maarudkara. Platedebuten kom i 1999. Året etter etablerte han Amund Maarud Band, og sammen med den yngre trommisbroren Henrik startet gitaristen og vokalisten i fjor den rå og primitive garage-blues-punk-duoen The Morudes.

Men det er under eget navn han lanserer sitt nye album på Tapperiet under Notodden Blues Festival førstkommende fredag.

Ringen er på mange måter sluttet, for brødrene har fått med seg tangentmannen Simen Aanerud fra Maarudkara og blåst liv i Amund Maarud Band. Bendik Brænne spiller baryton- og tenorsax — og med på laget er også Egil Stemkens på bass.

Pulserende

Åpningen «Derailed» er et glimrende anslag, en låt som ruller av gårde i høyt tempo, med et intenst, pulserende driv signert trommis Henrik, en uimotståelig groove og en gitar som etter hvert konkurrerer med Brænnes saksofon om oppmerksomheten.

Jo da, brødrene Maarud er åpenbart hjemme igjen.

Etter hvert blir både Maaruds gitar og blåserne tydeligere i lydbildet, med Petter Marius Gundersens trompet og Hans Foyn Friis' trombone i tillegg til Brænnes saksofon.

Tempoet er høyt og vedvarende.

Bluesballade

Første (og eneste) ordentlige brekk kommer i form av «Stay Awhile». Endelig en bluesballade det ikke lukter Gary Moore av!

Her beskriver Amund sin nye virkelighet: «Ain't no street lights in my hometown / we'll get together when the sun goes down...» Han har nemlig tatt med seg Snaxville Studio fra Oslo og flyttet noen mil — hjem til Skogbygda i Nes.

Tittelen «Farmer» er derfor noe han kan forholde seg til. Låten er det nærmeste vi kommer hans bluesfortid, dessuten er den et nikk til et av hans forbilder, Buddy Guy.

«Motorcycle Mama» høres ut som «broren» til «Roll Over Beethoven», mens Eirik Tovsrud Knutsens hammond på «Stand The Test Of Time» minner om Carlos Santanas «Oye Como Va» — før mariachi-trompetene tar over og låten glir over i shuffle blues. Mest intens er singelen «Your Love», her i en sju minutter lang «LP-versjon» som truer med å rive deg i filler — igjen med trommis Henrik i rollen som «Mr. Steady Beat».

Punktum settes med den eneste coverlåten, «Money Will Roll Right In».

Så enkelt er det kanskje ikke, men Amund Maarud er blitt «voksen». Han synes det er utfordrende å vri og vrenge litt på bluesen, og det skal vi være glade for.

Uten sånne musikere ville bluesen vært så kjedelig som mange vil ha det til at den er. Det kan vi ikke ha noe av.

«Electric» er i salg fra 15. august.