FILM: Det skal ikke være lett. Det er ikke mye å kritisere i «Gutten med sykkelen». Regissørbrødrene Dardennes siste opus er et sobert, solid håndverk, et usentimentalt klasseportrett som ikke minster konsentrasjonen om enkeltmennesket i sosiologien. Historien om et morløst barns fortvilte jakt på sin uinteresserte far, eller, når han svikter, enhver annen fordervende farsfigur som tilbyr seg, er potensielt råsterk. Og så er det noe likevel som gjør at «Gutten med sykkelen» som opplevelse ikke helt overføres fra øynene og ørene til nervesystemet.

Uten lidenskap

Da filmen ble vist i hovedkonkurransen under Filmfestivalen i Cannes i år, var reaksjonen også deretter: Allmenn anerkjennelse og generelle godord ble filmen til del, men ingen syntes å snakke om den med lidenskap. Med unntak av blant Dardenne-liebhaberne, og dem er det jo en del av, ble filmen aldri så heftig verken forsvart eller kritisert som «Melancholia» eller «The Tree of Life».

Rått hjerte

De svorne sosialrealistene Jean-Pierre og Luc Dardenne har i «Gutten med sykkelen» for første gang satt en ekte stjerne i hovedrollen: Cécile de France spiller frisøren Samantha. Hun forbarmer seg over elleve år gamle Cyril (Thomas Doret), en voldsom gutt med en impulskontroll så svakelig at det muligens ligger en diagnose et sted i nær fremtid. Spørsmålet er om Samantha kan strekke til som foresatt for Cyril, som nekter å ta innover seg at den ubrukelige faren hans ikke vi ha noe mer med ham å gjøre. Unge Doret gjør en rolletolkning som kan få en til å snappe etter pusten: Cyril, hard og stri og umulig å vende om på, er et rått, bankende hjerte i en distansert film. Det anspente kroppsspråket, der hver muskel er spent i stumt opprør mot en slem verden, er et studium verd. Han er en hjerteskjærende skikkelse.

Forsømte barn

«Gutten med sykkelen» viser uten å bikke over i føleri hvor lett underklassens forsømte barn kan havne i dårlig selskap og gjøre valg med fatale konsekvenser når de ikke har en foreldrehånd på skulderen. Filmen er, naturligvis, nøktern og observant, på sedvanlig Dardenne-vis. Men realisme er ikke det samme som sannsynlighet, og den oppofrende Samantha, som på en tiøring legger om livet sitt for å hjelpe Cyril, forblir en vag og litt vinglete skikkelse. Insisteringen på det virkelighetsnære går iblant også utover energinivået. Her og er enkelte trivialiteter som ikke hadde trengt å være med inn i den ferdige filmen. Dessverre er det slik at hverdagene, selv ikke de mest dramatiske blant dem, har akkurat den dramaturgi som trengs for å gjøre dem til drivende filmer. Kanskje en liten knivsodd kunstferdighet ville gjort realistene godt.