OM DU KIKKET OPP på himmelen en kveld for 4,4 milliarder år siden, i solsystemets spede barndom, ville du sett to måner. En av dem ville sett ut som om den var tre ganger større enn månen i dag, den andre ville vært omtrent like stor.

Så kolliderte de. Men ikke i et raskt armageddonaktig inferno, som når asteroider treffer jorda i katastrofefilmer, men i en krasj som i sin helhet ville tatt lenger tid enn de fleste Hollywood-produksjoner har til rådighet.

Forskerne bak denne hypotesen, publisert i en studie i sist utgave av tidsskriftet Nature, har døpt det et «stort splatt».

- DET SOM ER SPESIELT, er at kollisjonen gikk ganske sakte, kanskje bare i en hastighet på 2400 meter per sekund. Det høres kanskje raskt ut, men er for tregt til å at det blir mye smelting [av materiale], sier hovedforfatter av studien, professor Erik Asphaug ved University of California, Santa Cruz, til Dagbladet.

Så i stedet for å danne et stort krater, ble materialet materialet fra den knuste «lillemånen» spredt utover «nesten som i et ras». Det la seg, som en pannekake, over halvparten av den største månen. Resultatet ble den vi ser på himmelen i dag.

Dette «pannekakelaget» gjør at overflaten mellom månens fram- og bakside er todelt og har mange forskjeller. Nærsiden, den vendt mot jorda, er lav, flat og dominert av lava-sletter, også kalt månehav.

Fjernsiden består derimot av høyland og har en 50 kilometer tykkere skorpe. Det er dessuten en markant forskjell i hvilke kjemiske forbindelser de to sidene har mye av.

DENNE MYSTISKE asymmetrien mener Asphaug og medforfatter Martin Jutzi, en planetforsker ved University of Berne, best kan forklares ved at månen støtte sammen med en liten kompanjong, noen millioner år etter at de begge ble dannet ved at enorme mengder materie ble slynget opp fra jorda.

- Vi tror vi vet at månen ble født i en kollisjon mellom jorda og en annen planet på størrelse med Mars. Det var ikke en enkel fødsel; det var først mange måner, som etter hvert samlet seg til en større måne og noen mindre måner. Så det er ikke rart å tenke på at det har vært slike kollisjoner, sier Asphaug til Dagbladet.

Datasimuleringer viser at den lille månen som kolliderte må ha hatt rundt én tredjedel av massen til den store, og en diameter på cirka 1270 kilometer. Den kan ha levd et stille liv gjennom flere titalls millioner år, i et helt spesielt punkt hvor den fikk ligge stabilt mellom gravitasjonskreftene til den mye større jorda og månen.

Men månen(e) var mye nærmere jorda før, og migrerer stadig utover - lengre og lengre bort fra oss. Over lang tid falt «lillemånen» dermed ut av det såkalte Lagrange-punktet, og katastrofen var uunngåelig.

- Månen flytter seg lenger og lenger fra jorda, hvert år. Disse punktene var stabile da månene var nær jorda, slik at de ikke kolliderte. Etter rundt 100 millioner år hadde månene flyttet seg utover, på grunn av tidevannskrefter. Disse områdene var dermed ikke stabile lenger, og søskenmånen kom seg løs, sier Asphaug.

DETTE ER IKKE den eneste mulige hypotesen på hvorfor månen har bisarre forskjeller på sidene. Spørsmålet har «vært en gåte siden starten på romalderen», sier Francis Nimmo, som i 2010 skrev en studie hvor han foreslo at det skyldtes tidevannskrefter, til Nature.com.

Til nettstedet sier han at Asphaugs månekollisjonsmodell er «elegant», til tross for at det er en konkurrerende idé. Asphaug selv sier at mer forskning må til før noen kan si noe helt sikkert. Det vil ta tid.

- Vår modell er enklere enn de andre. Betyr det at den er riktigere? Kanskje, sier Asphaug, og legger til at det trengs et romsondeoppdrag som kan returnere prøver fra månens fjernside.

- Men vi har mye data nå, og mer kommer til neste år fra NASA-oppdraget GRAIL. Sånn er det i vitenskap - få ting blir avgjort raskt, særlig når det gjelder månen, sier han.