Deler av «debatten» om islam tjener kun ett formål: Å omringe muslimene med mistanke, frykt og forakt.

Tips oss 2400
For en samfunnsmedisiner er det naturlig å tenke forebyggende. Når noe forferdelig eller sykt hender, må vi prøve å forstå hva det kommer av. Bare slik, ved å finne årsakene, kan vi hindre at det skjer på ny. Vi kan aldri fatte noen logikk eller rasjonalitet bak Anders Behring Breiviks handling. Den hører til i vanviddet. Men vi kan prøve å forstå råstoffet og drivstoffet for hans vrangforestillinger. Han utviklet ikke sin galskap i det tomme rom. Gjennom ni år bygget han opp sin paranoia i et samfunnsklima hvor islamofobi og muslimhets har blitt vanlig. Bit for bit har vi i dette landet skapt et negativt gruppebilde av muslimene. De er ikke mennesker med en religion. De er standardiserte kloner av religionen sin.

På nettet er det en underverden av rasistisk grums. Men også i det åpne politiske ordskifte har muslimhetsen tankerom og handlingsrom. Fremskrittspartiet har i en årrekke ført skam og mistanke på muslimene. La meg bare gi tre eksempler blant de mengder jeg har i mitt klippearkiv:

I mai 2005 målbærer Per Sandberg et «meget urovekkende rykte» om at 30 000 pakistanere har avgitt lojalitetsløfte til et hemmelig, potensielt voldelig muslimsk nettverk i Norge.

I 2007 utgir Carl I. Hagen sin selvbiografi, «Ærlig talt», hvor han omtaler muslimenes profet slik: «...krigsherren, voldtektsmannen og kvinnemishandleren Muhammed, som myrdet og aksepterte voldtekt som erobringsteknikk.»

Høsten 2010 fronter Ulf Erik Knutsen, storingsmann for FrP, facebookgruppen: «Vi som ikke vil kjøre med muslimsk drosjesjåfør.»

Jeg er for en åpen, skarp og kritisk debatt om innvandring og inkludering. Men disse utsagnene fra ledende Fremskrittspartifolk har intet med saklig, argumentasjonsbasert debatt å gjøre. De tjener kun ett formål: Å omringe muslimene med mistanke, frykt og forakt.

Jeg mener ikke at Fremskrittspartiet er medansvarlig for Behring Breiviks handlinger. Men Siv Jensen og kompani bør nå gå i seg selv og spørre om de uten å ville det har bidratt til den grobunn av fremmedfrykt som hat og galskap kan vokse av. For å spørre med Arnulf Øverland i diktet Du må ikke sove: Har de pustet til hatets og ondskapens glør?

Men Fremskrittspartiet skal ikke ha eneansvar for at islamofobien har fått utvikle seg i Norge. De andre partiene har gjennom strategisk unfallenhet latt det skje. Høyre har indirekte legitimert Fremskrittspartiets rasistiske holdninger ved å love regjeringssamarbeid. Det tilhører politikkens schizofrene gåter at Erna Solberg 4. august uttaler til VG: «Muslimer hetses som jøder på 30-tallet.»

Samtidig vil hun danne regjering med det parti som nettopp målbærer den moderne jødehetsen, det vil si muslimhetsen.

Arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen har aldri «flammet som kornmo» mot fremmedfrykten og rasismen i Norge. De har fornemmet disse holdningene blant sine egne tilhengere og vært redde for å skyve dem over til Fremskrittspartiet. Svaret har vært taushet, tvetydighet og «å bli hardere i klypa» . Under ledelse av Jonas Gahr Støre la Arbeiderpartiet i vår fram sin nye inkluderingsplan i 99 punkter. 98 av punktene handler om krav «vi» må stille til «dem», det vil si innvandrerne. Planen er så og si blottet for selvransakelse. Her er lite nysgjerrighet, enn si ydmykhet rettet mot vår egen dikriminerende praksis i arbeidslivet og på boligmarkedet. Det er «de andre» som må forandre seg, ikke «selvherlige vi». Ap og LO har aldri raust og tillitsfullt tatt innvandrerne inn i det norske likeverdsamfunnet. Arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen er de store solidaritetsforvalterne i Norge. For å skape Helsesamfunnet, må arbeiderbevegelsen modigere ta innvandrerne inn i det norske samholdet.

Norge er i sorg og frykt, men ikke i avmakt. Den norske folkesjelen har åpnet et mektig lager av medmenneskelighet. I små og store flokker har vi samlet oss for å sende kjærlighet og samhold til de døde og deres pårørende. Men er her et offer vi har glemt? Anders Behring Breiviks fremste mål var ikke statsråder og ungdommer på Utøya. Å drepe dem var et middel til å nå hovedmålet: Å fjerne muslimene fra Norge. Vi føler oss alle krenket og truet av Behring Breiviks udåd. Men mer enn noen må norske muslimer oppleve at tryggheten skjelver og framtidstroen svinner. Derfor trenger de mer enn noen gang meldinger om godtaking, tillit og respekt fra det norske samfunnet. I ord og gjerning bør vi nå gjøre klart for våre innbyggere med muslimsk tro at:

- Vi er glade i dem

- Vi er stolte av å ha dem i landet vårt

- Vi er takknemlige for den innsatsen de gjør i samfunnet vårt

- Vi er på deres side i kampen mot fremmedfrykt og muslimhets

- Vi verdsetter islam og ser at den deler mål med kristendommen: tro, håp, kjærlighet og rettferdighet.

«There is no such thing as a society» utropte jern-Ladyen Margareth Thatcher og mente: Du er et 1-tall på jorden og må være din egen lykkesmed. Nei, svarer Utøya, fellesskapet finnes og samfunnets egenskaper former min helse. Det er ikke bare individuell livsstil som bestemmer menneskets helse. Samfunnsstilen påvirker også folkehelse. Trygghet, tillit, rettferdig fordeling og likeverd skaper helse. Frykt, bygging av fiendebilder, dyrking av styrke og forakt for svakhet skader helsen. Helsesamfunnets grunnmur er likeverd. Men ikke likeverd i betydningen: For å få verdighet må du bli som oss! Helsesamfunnet krever det likeverd som utlover at: Du har verdi og tilhørighet i den norske flokkken, som deg, med din gud, din hud, dine skikker, dine politiske og religiøse mål - så lenge du følger Norges lover.

Å bygge Helsesamfunnet vil være å skape mening av det forferdelige og hedre de døde og levende fra Utøya og regjeringsbygningen. På tvers av etnisitet og religion må vi møte hverandre med nysgjerrighet og tillit, ikke fordom og mistanke. Vi må stoppe de som pusher adrenalin og hisser til konflikt. Fremskrittspartiets stortingsmann Christian Tybring-Gedde skrev i en kronikk i Aftenposten i fjor høst at ideen om flerkultur «kan komme til å rive landet vårt i filler». Alternativet til rasistenes apokalypse er å bygge Det norske hus etter Haldis Moren Vesaas? tegning:

Og den som er rik vil ha seg

eit hus som er såleis bygt

at alle som høyrer til huset

kjenner det godt og trygt

og såleis at framande gjerne

kjem innom dørene der

og aukar den rikdom som finst

der før

med alt det dei sjølve er.