SKUER TILBAKE: De siste ukene har vi hentet frem dikt og sitater fra krigslyrikere som Nordahl Grieg. Her har et Grieg-sitat blitt et piece ved skateparken ved Dyvekes bro i Gamlebyen, laget av Tomas Samset og Halvor Harsem. Foto: Halvor Harsem
SKUER TILBAKE: De siste ukene har vi hentet frem dikt og sitater fra krigslyrikere som Nordahl Grieg. Her har et Grieg-sitat blitt et piece ved skateparken ved Dyvekes bro i Gamlebyen, laget av Tomas Samset og Halvor Harsem. Foto: Halvor HarsemVis mer

Inn i sin tid

De siste ukene har vi samlet oss rundt gamle dikt med fast rim og rytme. Hvorfor det?

Denne gang kom fienden fra innsida. Men litteraturen som har blitt lest og lyttet til de siste to ukene stammer fra krigsåra, fra den gang dikterne satte sine krefter inn på å få leserne sine til å slutte rekkene mot en ytre fiende, slåss for sine verdier og i det hele tatt holde ut. Allerede om kvelden 22. juli ble et sitat av Nordahl Grieg spredd på sosiale medier: «Vi er så få her i landet. Hver fallen er bror og venn».

Grieg har vært nasjonalskalden siden. Dikterens antifascistiske «Til ungdommen» fra 1936, som har vært viktig i AUF og som fikk en ny vekt og funksjon da de flyktende fra Utøya sang den sammen mens de svømte vekk, har vært avsunget og resitert ved en rekke anledninger. I VG påpekte Anders Giæver hvordan Griegs «De beste» brått ble fylt med nytt innhold etter 22. juli.

De beste blir myrdet i fengselet,
sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår fremtid.
De beste har nok med å dø.

Også krigslyrikken til Arnulf Øverland og Inger Hagerup har vært brukt den siste tiden. Det er snakk om dikt i bunden form, med enderim og regelmessige rytmer. De handler om engasjement og oppofrelse. Hva er det ved disse diktene? Hvorfor griper de oss nå?

I det fredsommelig daglige vil disse diktene oppleves som umoderne og irrelevante. Men når de nå har fanget følelsen som ligger over landet, har det å gjøre med innholdet, men også med formen. «Til ungdommen» er et alvorlig, antitrivielt dikt, skrevet av en poet og reporter som hadde reist på flere kontinenter og sett konflikten komme, og som satte alt inn på å advare mot fascismen. Det setter opp mektige motsetningspar: Våpen og voldsbruk står mot de metaforiske, mentale våpen: Tro, håp, drømmer og idealisme. Grieg maner de unge til å engasjere seg og ta ansvar for historiens gang, og forsikrer om at militærmakten til sist vil være maktesløs mot de gode kreftene — noe dikteren selv egentlig ikke var overbevist om:

Da synker våpnene
maktesløst ned.
Skaper vi menneskeverd,
Skaper vi fred.
Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Som i Griegs tid har de siste ukene vært preget av sjokket over at det ikke er gitt at vi får beholde liv og levesett, at noen kan være ute etter å drepe dem som ikke har gjort annet enn å representere et samfunn og et samfunnssyn. Filmer og bøker blir ofte kritisert, og ofte med rette, for å være banale og kategoriske om de skildrer verden som en kamp mellom gode og onde krefter. Men nå har vi stått ovenfor ondskap, vi har sett uforklarlig aggresjon og blodtørstighet overfor uskyldige, og vi leter etter ordene. Vi har ingen språklig erfaring med å skildre noe slikt. Derfor griper vi til de som har det.

Forfatter og Grieg-biograf Edvard Hoem snakket om Griegs plutselige nye posisjon i Kulturhuset på NRK P2 bare dager etter terrorangrepene.

— Diktet blir et møte mellom vår konkrete livserfaring her og nå og den store smerte Nordahl Grieg kjente da det fascistiske overfallet på Spania kom. Dermed bygger det opp en sambandslinje der vi ser at den fascistiske trusselen mot demokratiske verdier ikke ble utryddet i 1945. Den kan komme igjen. Og da blir det historiske perspektivet med på å lære oss det store alvoret. Vi må kjempe og holde disse kreftene nede.

Den nærmest instinktive oppslutningen rundt krigslyrikken vitner også om den glemte bundne formens appell. Fast rim og rytme forsterker bilder og budskap: Det blir en ubønnhørlighet, en uunngåelighet over det hele. I dette ligger også potensialet for det pompøse. Enderimene skaper en forventning om hva som vil fylle ut formen og lande anslagene. Det blir ord som kan synges og resiteres i kor.

«Til ungdommen» og Hagerups «Aust-Vågøy» går begge i tunge trokeer — tung-lett — men i «De beste» lar Grieg den syngende og vanligvis muntre daktylos-versefoten — tung-lett-lett — bli en melankolsk vals. Denne samklangen gir krigsdiktene stor kraft akkurat nå: Innholdet som går ut på å stå sammen og være tapre i møte med det store mørket, presenteres i marsjaktige, faste rytmer og en samlende form.

Selv om Griegs perspektiver i dag virker nesten skremmende passende, er det verd å minne om at budskapene hans ikke var uproblematiske. Grieg var en underlig blomst med sin intense patriotisme. Til tross for suksessen med diktsamlingen «Norge i våre hjerter» fra 1929 var det som om han trengte en krig, en anledning så alvorlig at den korresponderte med hans gave og måte. Det var da han ble allemannseie, gjennom radiosendingene fra London og diktene som gikk i hemmelighet fra hånd til hånd.

Men i de stadige oppfordringene om å hengi seg helhjertet til en krig, ligger også potensialet for blindhet. Grieg var stalinist også etter Moskva-prosessene, og så på polititerroren i det kommunistiske Sovjet som et beklagelig, men nødvendig trinn på veien om idealsamfunnet skulle oppstå. Også romantiseringen av oppofrelsen til unge menn i krig kan diskuteres. En kan få lyst til å minne om at det først og fremst er en katastrofe og lite annet når unge mennesker dør. «Dø om du må», skriver Grieg i «Til ungdommen», og seinere:

Fare skal være en vinning.
Trygghet skal være et tap.
Alt som skal telle er slitet
og offerets fellesskap.

Disse linjene kan leses som et ekko av ordene til en annen krigspoet, britiske Rupert Brooke, som døde under første verdenskrig etter å ha skrevet:

If I should die, think only this of me:
That there's some corner of a foreign field
That is forever England. There shall be
In that rich dust a richer dust concealed.

Brooke er en av dem som Grieg skriver om i den nydelige lille essayboka «De unge døde», en svært personlig tolkning av seks britiske diktere som alle var engasjert i de historiske prosesser rundt seg og som alle døde unge — som Grieg også skulle komme til å gjøre. Her trekkes linjene fra romantikerne Keats, Shelley og Byron opp til poetene fra første verdenskrig, Sorley, Brooke og Wilfred Owen.

Sistnevnte er med sine bitre og barskt realistiske skildringer fra slagmarken en desillusjonert korreksjon til Brooke, og gjennom å skrive om disse utforsker Grieg sine tanker om nettopp stridsvilje og oppofrelse og om og når det nytter. Men selv minner han kanskje mest om drømmeren Brooke.

Og nettopp på grunn av det historiske perspektivet er det verd å huske på Nordahl Grieg også når den første stormen av vonde følelser har lagt seg. Det er klart denne typen dikt er avhengig av riktige omstendigheter. I fredstid vil de fort føles hule og høyttravende, som uinspirerte deklamasjonsvalg ved konfirmasjoner og skoleavslutninger i varme gymsaler. Likevel bør de leses.

—Det har vært en nedriving av de historiske linjene i norsk 8litteraturundervisning i skoleverket som er sterkt beklagelig, sa Edvard Hoem i Kulturhuset.
—Kortsynte ideer har langt på vei avskaffet den klassiske arven til fordel for det nye og det freshe og det trendy. Dette var galt og i en sånn situasjon som nå ser vi det kanskje enda tydeligere. Dette kan bety noe for oss. Det kan bety noe for den norske kulturelle arven. Det kan også bety noe for våre nye landsmenn. Det er på tide at de får vite om de lange linjene som løper gjennom vår demokratiske arv.

Det er klart «Til ungdommen» og «De beste» til vanlig, og heldigvis, ikke føles direkte relevante for sekstenåringer av i dag. Men måten de nå har virket forenende, kan også peke på det problematiske i et skolepensum som blir stadig mer orientert mot samtidslitteraturen. Å legge vekt på det umiddelbart gjenkjennbare impliserer at elevenes situasjon vil forbli som den er. Det har denne sommeren vist at ikke er noen selvfølge.

Kriger og konjunkturer har slipt samfunnet elevene lever i til hva det er, og kan komme til å gjøre det ennå. Nye erfaringer gir gamle tekster nytt innhold. Antihumane krefter kan igjen true. For å utvikle empati og bevissthet bør man kjenne også det som ved første øyekast virker støvete og gammelmodig. For brått kommer en situasjon der det i større grad enn før virker prekært å gå inn i sin tid.