ANMELDELSE: «En dag går den lille mannen morgenturen sin. Da treffer han noe ved siden av stien. Ikke vær redd, sier dette noe./ Lett for deg å si, tenker den lille mannen. Hvem er du? spør han høflig./ Jeg er Gud./ Er du Gud. Selveste Gud?»  

Ord som underfundig, klok og stor kunst brukes gjerne om barnebøker - i tide og utide. Hos Crowther er det helt på sin plass.

Det er en uforklarlig dybde både i de enkle blyanttegningene og de naive tekstene hennes. Slik det er med virkelig stor kunst (her tar jeg godt i, men kan ikke annet).  

Gud er henrykt

Crowther har skrevet om barn og ensomhet. Hun har tegnet døden i barneskikkelse, og nå har hun altså tegnet Gud i form av en nokså uformelig hvit skikkelse. Den lille mannen blir skuffet da han møter Gud, for Gud ser ikke ut som Gud.

Gud kan fortelle at han er en av mange guder, og at det er like mange guder som det er stjerner på himmelen. Han kan forvandle seg både til cowboy og indianer, kanin og elg. Dette vist gjennom uhyre enkle tegnetekniske grep.

Gud er en kløne

Den lille mannen spør Gud om han vil ha omelett. «Ja, svarer Gud henrykt » - heter det i Henning Hagerups vakre gammelmodige oversettelse. De to går en tur. Gud er en kløne. Han kan ikke svømme, men gå på vannet. Han kan ikke klatre i trær, men sveve. Til slutt må Gud hjem til sin kone som venter på ham.

Der er det en avslutning like elegant og gåtefull som i de to andre bøkene av Crowther som nylig er oversatt til norsk; serien om «Poka og Mina.»

Den lille mannen? Han går hjem for å vaske opp. Han smiler og er lykkelig. «Det er slike dager som forandrer oss for all evighet, tenker han. »