Storbyferie og barn går som hånd i hanske med boligbytte.

Tips oss 2400

BOLIGBYTTE

• Bolig mot bolig byttes for ferie. Organiseres gjennom etablerte firmaer med egne nettsider som tar betalt for medlemsskap.
• Kontakten skjer boligbyttere  imellom. Organisasjonene er be- hjelpelig med råd og veiledning. til kontrakter og praktiske gjøremål i for og etterkant av oppholdet.
•Medlemsskap koster mellom  800 til 1000 kr i året. Det er ikke  lov å ta betalt for byttet.
• Norske sider:
• HomeExchange  (www.boligbytte.com),
• HomeLink  Norway (www.boligbytte.no), • Intervac (www.intervac-homeex- change.com).

FORDELER MED BOLIGBYTTE

• Kulturutveksling. Muligheten for å komme på insiden av landet man besøker.
• Økonomisk gunstig, boligbytte er et rimelig alternativ.
• Boligen din står ikke tom i ferien.
• Du får et lite press på deg til å rydde boligen din før den lånes bort.
• Komforten ved det daglidagse passer godt for småbarnsfamilier.
annonse
(Dagbladet Søndag): - Hva er den her til, spør franske Pauline Freiermuth med et grublende ansikt.

Hun står med den selvlysende gule oppvaskkluten i hånda, og lurer på hvor svampen er. På kontinentet bruker man ikke oppvaskkost fra Jordan. Om man har heller ikke oppvaskmaskin.

Det er i de små detaljene at forskjellene ligger for de ferierende ekteparene Freiermuth og Stolpe, som har byttet bolig for sommeren. Pauline (34) og Cyrille (36) Freiermuth fra Paris har byttet leilighet med Anne (39) og Audun (38) Stolpe fra Oslo.

De to småbarnsfamiliene ønsket byferie, men på barnas premisser. Ved å bytte bolig får de mulighet til å leve som hjemme, med hjemlig komfort, og med Paris og Oslo for sine føtter.

- Det er jo helt umulig å bo på hotell med en baby og en syvåring, sier Anne. Hva skal vi gjøre der? Se i veggen etter klokka halv åtte og gå på restaurant hver gang vi er sultne? Nei, dette er mye mer praktisk, og veldig eksotisk legger hun til.

Det er ingen av dem som har store herskapelige leiligheter. I Paris bor de på under 60 kvadratmeter og med to mini soverom. Men lekene til Jean (3) og Léa (2) som vanligvis bor der, vitner om takhøyde og lek, bokstavelig talt.

Anne og Audun har med barna Herman (7) og Helmer (7 md.) på storbyferie i metropolen Paris. Leiligheten de låner ligger i La Villette. En nokså frynsete bydel, men som nå er i ferd med å bli inntatt av småbarnsfamilier i etableringsfasen, ifølge Cyrille.

- Hvis vi skulle vært på vanlig ferie, ville vi aldri blitt kjent med Paris fra denne vinkelen, forteller Anne. Når de bor som vanlige parisere, må de handle i lokalbutikkene og øve seg på franske gloser.

- Det gjør at vi føler oss litt kule, ler hun. Og det ser faktisk ut som om hun aldri har gjort annet enn å bo i Paris når hun åpner døra i Avenue Jean Jaures.

- Nå skal vi bare late som om vi er disse menneskene, sier Anne spent, som er utdannet skuespiller.

Pauline og Cyrille har byttet leilighet før. I fjor var de i Stockholm, og en gang lånte de bort leiligheten sin til et par fra Costa Rica.

- Der har vi en tur til gode, fortelle de opprømt.

- Men jeg er usikker på om dette er noe vi ville gjort uten barn, sier Pauline. Hun tror nok de aller helst hadde vært på et romantisk hotell sammen, hvis det var ferie uten barna.

- Alt til sin tid, slår hun fast.

- Vi har bare ting av sentimental verdi, forteller Audun.
Han er ikke det spor redd for å låne bort tingene sine. De har fjernet ting de er redd for skal gå i stykker, og har tenkt mer på klissete barnehender enn tyveri.

- Jeg har jo en del hi-fi opplegg og sånn, sier Cyrille, men på det som et gode for dem som låner leiligheten.

- Jeg er ikke knyttet til ting i det hele tatt, forteller Pauline, som til vanlig jobber som markedskonsulent. Hun ser helt uforstående ut til spørsmål om hun synes det er skummelt å låne ut tingene sine til fremmede.

Det understreker Auduns undring over det mannsdominerte interiøret i leiligheten. I Norge er det mer vanlig at kvinnene innreder. Der er det liksom shabby chic og rene linjer. Det er merkbart at det kontinentale livet er mindre dominert av oppussing.

Pauline liker at hun har de samme bøkene og forfatterne i bokhylla som sine norske leieboere.

- For meg forteller det at vi hører til i samme verden, og at vi på tross av landegrenser kan stole på hverandre, og på en måte tilhører den samme familien, forteller hun.

Anne og Audun har satt bort ting som føles privat. Skjønt det er ikke lett å se. Begge leilighetene har bilder og barnetegninger og andre personlige eiendeler på veggen og under kjøleskapsmagnetene.

Stolpe og Freiermuth møtte hverandre for nøkkeloverrekking i Oslo før avgang. Alle likte hverandre godt, og synes det bare ble ekstra hyggelig å låne hverandres boliger.

- Men man blir dessverre ikke venner med de man bytter med, for vi møtes jo vanligvis ikke, ler franskmennene.

Boligbytte skjer i organisert form via ulike nettsider som har spesialisert seg på dette. Gjerne drevet av folk som er erfarne boligbyttere. Kommunikasjonen foregår privat mellom dem som bytter, men nettsidene fungerer som et samlingssted, med gode råd og veiledning. Det er mange viktige ting å tenke på. Forsikring og forberedelser, og hva man kan forvente, forslag til kontrakter osv.

Verden blir mindre og mer personlig gjennom boligbytte. Cyrille liker den gi og ta vennligheten man må ha for å gjøre et boligbytte. Han mener det er positivt og bra i en verden som blir mer og mer engstelig og redd. Boligbytte betyr at man må stole på andre. Det er også et av de uttalte målene til HomeLink, en internasjonal organisasjon som ønsker å skape forståelse mellom folk fra ulike deler av verden.

- Alle burde egentlig drive boligbytte, sier Arne Haukland, som driver den norske delen til HomeLink.

- Men man må være åpen og like å møte folk og nye kulturer. Boligbytte er en unik form for ferie som flere og flere oppdager. Bare for småbarn kan det være spennende å møte nye bøker og leker i stua, forteller han.

Selv har han byttet huset sitt i Ullvik mer enn ti ganger, og kunne ikke tenke seg en annen måte å feriere på.

- Familie og venner er nysgjerrige, men de ville aldri gjort et boligbytte selv. De synes det virker utrygt, forteller Pauline.

Hun tror det har noe med innstillingen til livet generelt å gjøre.

- Vi lever ikke så ulikt de vi låner av, på tvers av landegrenser. Vi har mange felles referanser og er i samme alder. Vi føler oss på en måte nærme Anne og Audun, sier de.

Jean og Léa leker i bakgården på Sandaker mens foreldrene ser på fra kjøkkenvinduet. Det er ikke mulig i Paris, og en fin avveksling i småbarnslivet.

Anne og Audun forberedte seg veldig godt til dette. De skrubba innsida av gryter og malte dørlister.

- Da Audun strøk sengetøyet, tenkte jeg at nå er han jammen mer grundig enn nyttig, ler Anne.

- Jeg tror kanskje det er litt norsk, det der med vaskinga, sier Audun.

For i Paris så det annerledes ut. Ikke at det var møkkete eller noe, det så bare mer ut som om de nettopp hadde dratt på jobb, og snart var hjemme igjen.

- De hadde lagt fram et håndkle til oss, som vi kaller Familiehåndklet. Men nå sms´er vi med med Pauline og Cyrille om huslige og praktiske ting. Det er litt koselig.

- Når du innser at Louvre ikke blir noe av, og at shopping på Galeries Lafayette er utenfor rekkevidde, da går det bra, forteller Audun.

Han synes det er vanskelig å skru av turistinstinktet.

- Men jeg skjønner jo at det blir umulig med to barn. Det får vi gjøre en annen gang. Nå er det viktig at vi tar det helt lokalt, er på ferie sammen, og opplever nye steder. Bare kjenne litt på byen. Så får Mona Lisa vente, sier han.

Barn er opptatt av de nære ting. Hermann er mest opptatt av å leke i kanalen Quai de la Seine like ved. Et uoppdaget kanalliv nordøst i storbyen, som leder opp til parken Parc de la Villette, hvor verdens største tekniske museum, Cite des Scieneces et de l´Indistri ligger. Et eldorado for barn og voksne. Herman og Audun gleder seg stort denne ettermiddagen de skal dit.

Storbyer tar tid. Og med barn tar det dobbelt så lang tid. Realistisk planlegging er et must ifølge begge familiene. Plutselig skal noen tisse. Så er de sultne. Så skal de sove. Og sånn går nu dagan. Da er det greit å ikke legge opp til et altfor ambisiøst prosjekt pr. dag.

Dagen før var de i Eiffeltårnet, hele gjengen.

- Men, hjelpe meg, det tok oss tusen år å komme ned til sentrum, forteller Anne.

Ingen av dem kjenner Paris fra før, og ingen av dem kan fransk. Så altså. Metro hit, metro dit, ikke på kryss og tvers, bare nord sør.

- Der har de et forbedringspotensial altså, påpeker Audun om det franske kollektivsystemet.

Å bevege seg i Paris med barnevogn er en utfordring for skandinaver. Som lurer på hvor stellerommet er. Hvor heisen til metroen er.

- Nei, det finnes ikke, forteller Pauline, uten å se så veldig opprørt ut av den grunn.

Hun er mer sjokkert over de store barnevognene folk i Oslo triller rundt med.

- I Paris må du ha en liten og lett vogn, og satse på at folk hjelper deg. Og det gjør de, forteller hun.

Leiligheten hennes i Paris har heller ingen barnesikringer på ovnen, vinduer eller balkongdørene i femte etasje. Å ha barn er ulikt i Frankrike, hvor de også begynner på skolen når de er 4 år, og mammaene bare har 18 uker permisjon. Det er mye som er annerledes i strukturen i samfunnet.

- Det merkes ikke så godt når man er på ferie, mener Audun, men det er spørsmål verdt å tenke over, og en viktig kulturutveksling uansett.

Selv er han mest opptatt av portnerkona i bygget de bor i. Akkurat som i en emosjonell fransk film, står det en gammel dame i blomstrete forklekjole og passer på hvem som kommer inn og ut, og at alt virker som det skal. Men å leke ute i bakgården, det så hun og naboene på med undrende øyne .

- Når de skjønte at det bare var for å leke, var det helt greit, de forsto liksom bare ikke. Skulle sett hvordan det ble om vi satt oss ned med engangsgrillen, ler Anne.

Anne forteller om turen hjem fra Eiffeltårnet, med en sulten Helmer, som ikke synes det var kult å kjøre verken metro eller buss. Det endte med en taxi, og amming der.

- Vi fikk en del kommentarer og utrolig pussige blikk. Jeg tror jeg bare setter check på cv´en min: amming i fransk taxi - Check. Kommer ikke til å gjøre det igjen akkurat, forteller hun.

- Og jeg tror jeg tipsa han en hundrings, ler Audun.

Selv om det er litt styr med småtasser, liker Anne best å bare være litt fransk. At de kan lage middag hjemme, og legge Hermann og Helmer helt som vanlig. Akkurat det med senga, synes Jean var litt vanskelig da han skulle dra til Oslo.

- Han var helt fra seg da vi skulle dra, og ville ikke låne bort senga si. Men å låne senga til Hermann, det synes han er spennende, forteller Pauline og rister oppgitt på hodet.

- Filmen «The Holiday» med Cameron Diaz, satte fart i boligbyttingen, forteller Benedikte Jansen, som er den norske kontakten til HomeExchange.

Hun har mange års erfaring med boligbytte, og sier det er fantastisk å komme under huden på steder familien besøker.

- Det er billig i forhold til vanlige ferier, og man slipper å være turist hele tiden.

Hun begynte å tenke på ideen etter en altfor dyr bilferie i Europa. Så lette hun bare på nett, og kom over HomeExchange, som heter boligbytte.com på norsk, og synes det så greit ut. Og vips så var de i gang. Med hus ved Oslofjorden var det ikke så vanskelig å bytte.

- Men Norge blir mer og mer polulært, fordi mange ønsker å dra utenfor de vanlige stedene. Dette er noe vi vil se mer av framover, påpeker hun.

Cyrill og Pauline spør om man kan få bot for å krysse gata uten å gå på fotgjengeroverganger.

- Rart, for vi synes det ser sånn ut. Alle er veldig flinke til å gå riktig over gata, og vente på grønn mann.

Sånt har de aldri sett eller praktisert.

- Jeg synes kanskje parisere viser litt mer pasjon når de skrår over gata, innrømmer Cyrille, som underviser i fransk historie på videregående skole. Han er interessert i kulturforskjeller og liker å oppdage nye land.

- Alt er for ambisiøst når man legger ferieplaner, slår Audun fast.

Boligbytte løser mange av de praktiske utfordringene.

- Vi byttet til og med barnevogn, så det trengte vi ikke ta med.

Billig er det også.

- Vi betaler bare flybilletten.

Men hvordan fant dere fram til dette egentlig?

- Vi ville bare bytte, fordi vi så det som en mulighet for å dra på ferie med Hermann og Helmer. Så la jeg ut leiligheten vår på boligbytte.com, forteller Audun.

- Ja, du solgte den skikkelig, fortalte mye om hvor den lå, hvorfor den var bra og barnevennlig, legger Anne til.

De bor til vanlig i en helt vanlig, men koselig leilighet på Sandaker. Anne og Audun tror det er det som er noe av attraksjonen. At det ikke er så fjongt, men heller hverdagslig og imøtekommende.

- Det gikk under ei uke før vi fikk svar, og vi fikk mange.

- Vi var i Sverige i fjor, og tenkte det kanskje var ganske likt i Norge, med gress og sjø, forteller Cyrille.

De er glad i det nordiske, og hadde bryllupsreisen sin på Grønland.

- Det er vennlig og rolig i Norge, synes Pauline. Kanskje litt for stille nesten, legger hun til.

- Også er det ikke så ornamentert arkitektur, og det er uvant. Veldig rent og ordentlig, slår de fast begge to.

De liker å bli kjent med nye steder, og med barn synes de dette er den eneste måten å feriere på. De er ikke interessert i å dra til Syden. I går var de på Bygdøy, og synes det var morsomt å være på stranda i byen.

Pauline var opptatt av å ha det formelle i orden før de dro. Hun er ikke redd for gjenstander, men for oversvømmelse og brann.

- Forsikring er viktig sier hun, og har sjekket at deres innboforsikring gjelder i Oslo, og omvendt. Ellers er det greit. Det er hun som holder på med boligbytte i familien. Cyrille var litt skeptisk første gangen, men det gikk fort over. De kommer til å gjøre det igjen.

- Ja, helt klart, vi også, dette er helt perfekt, sier Anne.

I morgen skal familien Stolpe på middag hos bekjente i Paris. Og Familien Freiermuth skal rusle en tur på Grünerløkka. Det er altså akkurat som hjemme. Nesten da.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør