En gjennomgang av bokhylla mi på jobb etter å ha lest Strømmens kronikk, imponerte meg. Jeg fant overraskende mange bøker som jeg egentlig rett og slett misliker budskapet i.

Tips oss 2400
«Hvorfor anbefaler Human Rights Service boka til Bat Ye'or, når de samtidig anser Fjordmans tilsvarende ideer for en «ekstrem konspirasjonsteori»?» Dette spør Øyvind Strømmen, frilansjournalist og blogger, i Dagbladet 9.august. Jeg tror jeg kan avklare denne «utfordringen» med å skrive en ny innledning for Strømmen: «Hvorfor anbefaler Human Rights Service boka Milepæler til Sayyid Qutb, når de år ut og år inn samtidig advarer mot islamistiske krefter som er i full kamp med frihetsverdiene?»

Til leserens informasjon anses Sayyid Qutb for forrige århundrets fremste ideolog bak fremveksten av islamsk terror, en «far» til Osama Bin Laden. Leseren skjønner nok at Qutb og HRS ikke går hånd i hånd, for å bruke svært milde ord. Men boka Milepæler, utgitt på norsk med forord av Kari Vogt, har jeg lest med stor interesse. Den var lærerik i all sin groteskhet. Den er således også presentert på listen over anbefalt litteratur på HRS sin nettside rights.no. Der blir den liggende, tross vår tids 9.april, 22.juli 2011.

Boken til Bat Ye'or, Eurabia, blir også liggende på anbefalt litteratur på rights.no. I Norge har den aldri vært mer aktuell enn nå etter terroren som rammet nasjonen. Å forstå tankesettet bak denne konspirasjonsteorien er avgjørende for å kunne argumentere i mot den. Det betyr at jeg — om enn motvillig — blir nødt til å rydde tid for i alle fall å skumlese den.

En gjennomgang av bokhylla mi på jobb etter å ha lest Strømmens kronikk, imponerte meg. Jeg fant overraskende mange bøker som jeg egentlig rett og slett misliker budskapet i, bøker om innvandring og islam signert fremtredende norske og internasjonale intellektuelle. Koranen ser jeg er sentralt plassert, mens det ikke finnes en Bibel, ikke en Torah. Det bør jeg kanskje gjøre noe med.

Vi burde kanskje hatt varseltrekanter på artikler som publiseres hos HRS der ikke vi to fast ansatte er enige i tankene som formidles, slik at vi slipper å måtte stå til rette i full offentlighet for andres ideer. En slik varseltrekant burde kanskje vært påført det kritiske intervjuet Berlingske tidende hadde med Bat Ye'or i 2005, som vi av journalisten fikk lov til å republisere i sin helhet nå. Det til tross for at da jeg la den ut var det i det godes øyemed: folk trenger i disse tider kunnskap om hva denne Eurabia-teorien forfekter. Få kommer til å lese boka, derfor kan denne artikkelen være opplysende. Kanskje jeg tenkte feil.

I HRS har vi arbeidet etter mottoet at det ikke bare er lov å være uenige, men at uenighet er bra, for uenighet strekker tankene litt lengre.  Det får vi svi for i disse vonde tider. Filosofen Jens Tomas Anfindsen var ansatt i en periode i HRS i 2007 og 2008. Vi var den gang ytterligere to fast ansatte (som i dag fremdeles er daglig leder Rita Karlsen og jeg), som aldri har vært opptatt av Eurabia-teorien, noe som reflekteres i arbeidet signert oss. Som jeg nylig har skrevet på rights.no kommer vi til å justere kursen.  Verken eventuelle nye ansatte eller eksterne bidragsytere får nå publisert tanker på rights.no som vi anser som ikke representativt for HRS sitt formål, nemlig å arbeide for et velfungerende fleretnisk og flerreligiøst samfunn basert på likestilling, likeverd, personlig frihet, religiøs frihet og ytringsfrihet. Kall det et tilbakeskritt for ytringsfriheten, like fullt står jeg inne for avgjørelsen.

Etter at Anfindsen sluttet hos oss, finner jeg én artikkel med en form for referanse til Fjordman, en artikkel signert meg med tittelen «Dobbelt hurra for Unge Høyre», fordi Unge Høyre vedtok på landsmøtet i 2010 at de ønsker rasismeparagrafen fjernet og vil ha helseundersøkelser for forebygge kjønnslemlestelse. Artikkelen avrundes med henvisning til Bruce Bawers kommentar om rasismeparagrafen, som Bawer — ser jeg nå — har postet på Fjordmans blog. Da har jeg vel svart på Strømmens utsagn om at lenker til Fjordman «har fått ben å fly på, på organisasjonens egne nettsider».

Strømmen insinuerer at jeg har dårlig hukommelse. Det er så sentralt for han at  kronikktittelen faktisk er viet min antatt "dårlige hukommelse". Det handler ikke minst om at den ene møte Rita Karlsen og jeg har hatt med Fjordman, tror jeg var i 2003, som jeg sa til Dagbladet.no 3.august. Jeg kan altså ta feil, det kan ha vært i 2005 etter at Fjordman startet bloggvirksomheten sin. Som Strømmen korrekt påpeker husket jeg dog den ubehagelige, blodige dommedagsprofetien hans. Derfor ble det med ett møte.

«Storhaug forsøker nå å likestille sin egen og HRS' islamkritikk med all annen islamkritikk. Det er en mildt sagt underlig øvelse», skriver Strømmen videre. Hvor jeg har sagt dette, kjenner jeg ikke til. Men jeg kan avkrefte at det har noe som helst rot i virkeligheten. Strømmen har altså rett. Jeg ville aldri sidestille HRS og min islamkritikk med enhver annen islamkritiker. Langt derifra. HRS og min islamkritikk har hovedfokus på avvisning av menneskerettigheter — særlig kvinners menneskerettigheter. Og vi er bekymret for fremveksten av islamisme, manifestert særlig nå ved Islam Nets brede virksomhet, som dessverre få intellektuelle ser ut til å ta særlig alvorlig.

Disse snart tre ukene som har gått siden Behring Breivik realiserte sitt visstnok ni år planlagte terrorangrep og massakren på Utøya, har gitt mye rom for ettertanke. Først det nære: skjebnene og deres pårørende. Mange både brutale og rørende scener har utspilt seg. Dernest tankegodset bak handlingene som visstnok er hentet fra alt fra voldsradikale på venstre- og høyresiden, fra islamisme, han siterer alt fra Muhammed, Mao og Ulrike Meinhof, til Churchill, Ayaan Hirsi Ali og Jon Stuart Mill. Behring Breivik synes videre inspirert av anti-globaliseringsideer, han angriper forbrukersamfunnet, kvinnefrigjøring, borgerskapet. Det er ikke islam som er hans hovedfiende, men det liberale, individualistiske, demokratiske, sekulariserte og kapitalistiske Vesten, det Vesten som jeg ånder for.

Jeg tror Strømmen også prissetter nettopp dette Vesten, kanskje med unntak av kapitalismen, kanskje da jeg har forstått at han skal begynne å jobbe for Klassekampen, der jeg også har jobbet, for øvrig. Kan vi stå sammen om denne konklusjonen, hvis det kan kalles en konklusjon, da gir det et reelt håp om en videre debatt som vi på sikt kan høste kjærkomne frukter av som en felles nasjon.  
 
Dette er en forlenget versjon av artikkelen i papiravisen.