ØYAFESTIVALEN: Det er uvisst om Deathcrush har hentet navnet sitt fra det legendariske black metal-bandet Mayhems 1987-debut, men en ting har de i alle fall til felles og det er hangen til det kompromissløse.

Det er lite ved trioen, som for øvrig består av to jenter på henholdsvis gitar, bass og gitar og en kar på trommer, som følger standardiserte løsninger. Deathcrush entrer scenen til tunge hip hop-beats, før de gyver løs på publikum med fem minutter med dirrende instrumentaløs.

Det handler om å dyrke monotonien og utforske stemningene i det minimalistiske. Kall det gjerne en form for støyende postrock, men de to harmdirrende jentene i front har også mye punk-attityde i seg.

På mange måter fremstår fremførelsene nesten som en performance. Vokalistene står vendt mot hverandre og det kan nesten virke som de spiller et rollespill for hverandre. Kommunikasjonen mot publikum er minimal, noe som har sine positive og negative sider.

Bandet fremstår som mystisk og uhåndgripelig. Men samtidig blir den monumentale støyrocken i lengden noe ugjennomtrengelig og fattig på temperaturskifter for et mindre bevandret festivalpublikum.

Men at Deathcrush har bøtter med talent og egenart, er det ingen som helst tvil om. Her er det bare å la utviklingen gå sin gang.