FILM: Vi klarer oss ikke så bra, gjør vi vel? Vi kjører økonomien i senk og den globale temperaturen opp. Vi kriger og krangler og er, i alle fall ifølge «Rise of the Planet of the Apes», langt mer endimensjonale og uinteressante enn våre firmenninger apene.

Kanskje er det like greit at menneskeheten folder kortene først som sist.

Før Heston

«Rise of the Planet of the Apes» er en slags forfilm til klassikeren «The Planet of the Apes» fra 1968. James Franco i labfrakk er forløperen til Charlton Heston i lendeklede, den førstes gjerninger er årsaken til den sistes prøvelser.

Franco spiller legemiddelforskeren Will som leter etter en kur for alzheimer, motivert av sin mentalt hensyknende far, og finner et middel som dramatisk øker forsøksapenes intelligens. Verken i forskervirket eller på film går det alltid helt som planlagt, og snart befinner Will seg uten jobb, men med en foreldreløs gorillaunge i armene.

Ape som hovedperson

Slike må øyensynlig oppkalles etter romerske keisere, og der vårt nasjonale bleiebarn fikk navnet Julius, heter denne Cæsar. «Rise of the Planet of the Apes» går til det gutsy skritt å la en figur skapt av motion capture og CGI stå i filmens nav.

Som baby er Cæsar litt for kosedyraktig, men som voksen er han beåndet av de uttrykksfulle bevegelsene han gis av Andy Serkis, som også formet Gollum i «Ringenes Herre»-filmene. Den bråbegavede Cæsar er en sterk hovedprimat med utstråling og indre tumulter.

Det er som om en ser valgene han strir med bak de mange, fine, datategnede musklene: Skal han være en undersått blant menneskene, som han ligner mest, eller en overlegen leder blant apene?

Utagerende overspill

Valget er egentlig gitt før Cæsar må forlate hjemmet hos Will til fordel for et fengselsaktig reservat. Faktisk er det vanskelig å forstå hvorfor han ville være rundt menneskene i utgangspunktet.

James Franco ser ut som om han forakter denne jobben nesten like intenst som han hatet å lede Oscar-utdelingen. Med mine som en resignert straffange messer han frem replikker som er a) dvaske selvfølgeligheter eller b) sjangerobligatorisk legebabbel. I rollen som kjæresten som pluselig detter inn i livet hans får Freida Pinto se bekymret ut og si «Vær forsiktig!» nå og da.

De andre skuespillerne, Tom Fenton og David Oyelowo som snerrende slemminger og John Lithgow som unnselig alzheimerpasient, kompenserer med utagerende overspill.

Symfonisk

Den slumsete omgangen med alt menneskelig gjør filmens andre store problem enda litt større. «Rise of the Planet of the Apes» er på mange måter et langt, seigt crescendo. Etableringen av filmens verden, der regissør Rupert Wyatt desperat forsøker å få oss til å tro at disse folka har et flimmer av sjel, må sies å vare i nær tre kvarter.

Når det langt om lenge brister, når apene yrer over San Francisco og Golden Gate-broen og politiet veksler usikre blikk og fikler fåfengt med pistolene, og menneskets arroganse i troen på seg selv som skapningens herre nok en gang stilles til skue, er det en brusende actionsymfoni.

Det er ikke bare de sterkeste, men, i tråd med fortellingens naturromantikk, de mest rene av hjertet, som står igjen til sist. Synd det drøyer så lenge med det.