INNLEGG:

Jeg kan ikke finne svar på mitt problem på noen av dine nettsteder, derfor skriver jeg til deg. Jeg er takknemlig om du har tid til å gi meg et kort svar.

Datteren vår er fem og et halvt år, flink, følsom og utadvendt. Hun vil ikke sove i senga si. Hun fikk sitt eget rom for ei tid siden. Jeg føler at jeg bommet på tidspunktet med å få henne over fra senga vår til egen seng. Og at nå har mor et problem. Hun mener det er helt normalt å sove sammen med datteren sin. Når dette skjer må jeg sove på et annet sted, det blir for trangt for alle tre i dobbeltsenga. Det er ikke bare usunt for det følelsesmessige og mer intime del av samlivet, men jeg tror heller ikke det er bra for barnets utvikling. Det er også spørsmålet mitt - er det akseptabelt for deg som familieterapeut? Er det bra eller dårlig for barnets mentale utvikling? Når er den vanlige grensa for den endelige separasjonen fra dobbeltsenga? Hvilket alderstrinn? På forhånd tusen takk for svar.

Hilsen en ensom far.

SVAR:

De aller fleste barn har lyst til å sove sammen med foreldrene. De opplever fellesskapet som livsviktig og har vanskeligheter med å forstå meningen med plutselig å skulle være alene. Et helt annet spørsmål er om barn har behov for å sove sammen med foreldrene. Det generelle svaret er nei. Man berøver med andre ord ikke barnet sitt noe livsviktig om man insisterer på at det sover alene på rommet sitt. Unntakene kan gjelde ved sykdom, angst for for eksempel tordenvær, dødsfall i familien og liknende.

Det omvendte spørsmålet du stiller er ekstra vanskelig å svare på, fordi det avhenger av mange ulike faktorer. Hvis spørsmålet er om det skader et barns mentale utvikling å sove sammen med foreldrene, også når det er fem, sju eller tolv år, er svaret at det avhenger av hvorfor barnet stadig sover i ektesenga.

Det er flere parter å ta hensyn til:
1. Barnets behov, som jeg allerede har besvart
2. Foreldre/barn-relasjonen
3. Kvinne/mann-relasjonen
4. Stemningen i familien.

Kvaliteten i barn/foreldre-relasjoner avhenger i høy grad av foreldrenes bevisste og ubevisste motiver. Her er noen eksempler på motiver som forringer kvaliteten:

Foreldre vil ikke/tør ikke ta en konflikt med barnet. Dermed blir barnets soving i dobbeltsenga en del av en defensiv strategi, som går ut på å unngå noe i stedet for å oppnå noe. Man oppnår riktignok en viss harmoni på kort sikt, men på lengre sikt blir denne konfliktskyheten uheldig, og setter barnet i førersetet.

Far er ofte på reise, og mor føler seg ensom. Oppgaven med å forhindre ensomhet er for tung å bære for et barn.

Foreldrene blir ikke enige om hvor barnet skal sove. Dermed blir barnet en brikke i foreldrenes maktkamp. Det er ikke sunt for et barn, uansett alder.

Hvis foreldrene er enige om at det er best for alle parter at barnet sover i foreldrenes seng er det en god idé å innrede soverommet med en ekstra stor seng, eller flere madrasser, slik at barnets nattlige bevegelser ikke ødelegger foreldrenes nattesøvn, eller omvendt!

Er foreldrene ikke enige, blir det et spørsmål om å prioritere; barnets ønske på den ene side, og foreldrenes lyst på hverandre på den andre. Å ofre sexlivet og muligheten til å føre viktige samtaler, av hensyns til barnets lyst på fellesskap nattetid, er risikabelt for kvaliteten på foreldrenes relasjon - den relasjon som barnets trivsel i siste instans er helt avhengig av.

Det beste man kan gjøre for barnet sitt er å ta godt vare på parforholdet. Hvis uenigheten mer går på mors problemer med å sette grenser og si nei til barnet, må faren ta kommandoen den tid det varer, inntil barnet har kommet over frustrasjonen og sinnet over å ha blitt forvist til eget rom.

Dette kan ta opptil en måned. (Mye lenger om foreldrene er uklare).

Stemningen i familien avhenger av at foreldre er enige. Ellers blir det daglige frustrasjoner og spenninger i alle relasjoner. Kan ikke de voksne bli enige, må de i det minste bli enige om å bevare ting som de er, inntil de blir enige en dag, ikke ta diskusjonene hver kveld.

Når et barn er mer enn cirka ett år og foreldrene beslutter seg for å få det ut av dobbeltsenga, enten over i egen seng eller i egen seng på samme rom, kan man med fordel følge denne prosedyren:

Først tar man barnet på fanget noen timer før sengetid, og sier: «Du, nå skal du høre. Mamma og jeg har bestemt at nå skal du begynne sove i senga di. Jeg skjønner at du blir lei deg for dette, og vi skal trøste deg. Men det blir som vi har bestemt». Gi ungen en klem og kyss og fortsett med dagens gjøremål. Denne opptakten har to formål: For det første å forberede barnet (ja da, en ettåring forstår budskapet, men glemmer fort). Det viktigste er likevel å teste deg selv. Kan jeg stå for denne beslutningen vi har gjort, eller blir det bare ord jeg må svelge etterpå? Litt større barn vil naturligvis protestere, og deres protester skal lyttes til, og besvares med en kjærlig klem.

Når det blir sengetid begynner som regel det egentlige drama. Husk at fra barnets perspektiv handler dette om at «HEEEELE mitt liv har jeg sovet sammen med mamma og pappa, og nå er det plutselig ikke lov mer. Hva er meningen?»

Det er store forskjeller på hvor kraftig og hvor lenge barn protesterer, men uansett må foreldrene holde ut. Det handler om noe så enkelt og vanskelig som å kunne si nei når man mener nei, og ja når man mener ja. Det er kanskje første gang det virkelig prøves ut i familien. Til gjengjeld kommer det til å bli brukt flittig de neste 14-15 åra. Nettopp denne evnen og viljen til å si ja og nei har ofte vært «the missing link» i de siste femten års småbarnsfamilier. Der ligger hovedårsaken til utallige konflikter på kryss og tvers i familier. Dette er en god anledning til at foreldres lederskap kan modnes.

Når en ny rutine etableres og har fungert en måneds tid er det en god idé å feire det med kake eller en utflukt, og at de voksne sier: «Takk for hjelpen!» Hvordan man som par skal feire den nyvunne frihet overlater jeg trygt til foreldrenes fantasi.