DET ER IKKE FORFERDELIG mye du trenger å vite om Pulp, men det er forferdelig viktig at du vet det som er verdt å vite.

Pulp er fra Sheffield, ja der hvor Arctic Monkeys kommer fra, gjorde det temmelig bra på 90-tallet, hadde to STORE singler, en rekke mindre hits, og sangeren er en lang stækel ved navn Jarvis Cocker som stjeler 98% av rampelyset, mens de fem andre er, vel, de fem andre.

Greit nok, bassist Steve Mackey har senere produsert Florence + The Machine og The Long Blondes, og Richard Hawley har hatt moderat suksess som soloartist, men når alt kommer til alt er Pulp, hvertfall med internasjonale øyne, kun han knoklete karen med tweedjakke og tjukke briller. Han som sang let's all meet up in the year 2000/ won't it be strange when we're all fully grown og smeltet mange indiehjerter.


MEN FOR EN FRONTFIGUR! Jarvis var geek chic to tiår før halve vestkanten tok på seg briller uten glass og vrikket seg over scenen med halvironiske moves og gestikulasjoner før det ble norm.

Han var egenhendig den intellektuelle delen av britpop. Der hvor Damon Albarn pøste på med overdrevne karakterhistorier, Brett Anderson var kynismen selv, og Noel Gallagher skrev om fisker i vasken, var Jarvis den erkebritiske fortellerstemmen som forvandlet vanlige tanker og samtaler til noe mye større. Han ble naturlig nok den finurlige folkehelten.


EN SLIK STATUS kommer ikke over natten. Pulp, i mange forskjellige former dog alltid med Jarvis foran, har holdt på siden 1978. De ga ut sin første skive i 1983, og det tok elleve år med vann og brød før de så begynnelsen på noe stort med gjennombruddet «His N' Hers».

Så kom eksplosjonen. Grunge ebbet ut og britene fråtset i hjemmedyrket gitarrock med fokus på det enkle i livet. Et drøyt år etter «His N' Hers» kom en ny singel om en gresk jente som ville være som ville flytte til Hackney. «Common People» ble Britpops nasjonalsang og var det uventede lydsporet til en sommer som så en heftig, dog noe oppblåst, singelkrig utkjempet mellom Blur og Oasis.

Noen måneder, en fantomopptreden på Glastonburyfestivalen og et kontroversielt singelcover senere, skøyt femtealbumet «Different Class» seg etterhvert frem til førsteplass på hitlistene, og tangerte dermed det Oasis hadde gjort med «(What's The Story) Morning Glory» og Blur med «The Great Escape» noen uker i forveien.


IKONSTATUS I SIKTE. «Different Class» snappet Mercury Music Prize foran nevnte rivaler, Jarvis flekket en bekledd ræv mot Michael Jackson under Brit Awards og britene hadde plutselig en ny helt som satte overdramatiske amerikanere på sin plass.

Vi namechecker fysikerne her også. For etter braksuksessen kom nedturen. I Jarvis sitt tilfelle sørget den plutselige berømmelsen, et samlivsbrudd og et lite fjell kokain for at verden spirallerte kjapt nedover.  

Da «This Is Hardcore» kom ut våren 1998 var britpopfesten definitivt over. Oasis skøyt skuta i senk med den overproduserte dog undervurderte «Be Here Now», mens Blur hadde beveget seg til et mer amerikansk lydbilde med deres selvtitulerte utgivelse.

«This Is Hardcore» var tyngre; mørkere: mer paranoid, og solgte som sådan en brøkdel av det «Different Class» gjorde, men har oppnådd kanskje den mest kredible av alle sosiale klassifikasjoner: kultstatus. This is the sound of loneliness turned up to ten sang mannen, og smeltet mange kritikerhjerter.


SÅ, ETTER 2001s mer melodiske «We Love Life» sa bandet takk for seg, og Jarvis tok seg en solokarriere.

Før han nå tar med bandet på turné igjen.

Og det er du nok sabla glad for når du står der i Middelparken og gauler I wanna sleep with common people like you! til han knoklete mannen med tjukke briller.