KONSERT: Med debutalbumet «The ArchAndroid (Suites II & III)» vakte Janelle Monáe fra Kansas City oppsikt med sin mangslugne blanding av filmatiske overturer, syrete hippierock, samba-rap, moderne R&B, Motown-funk og storbandjazz. Men selv om platen i all sin elegante smarthet til tider kan være vanskelig å virkelig elske, var det umulig å ikke falle fullstendig pladask for Monáe og hennes band på Øyafestivalen torsdag kveld.

Med et femtentalls musikere — inkludert blås og stryk — og dansere i ryggen går Monáe på scenen med en oppsiktsvekkende formidlingsglede, sjarme og energi. Hun danser kult, smiler smittende, ser usedvanlig bra ut og er omgitt av musikere som åpenbart elsker det de driver med. Selv cellisten danser som en gal, der hun sitter bakerst på scenen.

Uten å nøle viser Monáe oss hvordan man skal avlevere kjappe og funky festlåter som «Dance Or Die» og «Faster», men hun roer det også fullstendig ned med soulballaden «Smile». Her får hun demonstrert at hun har en nydelig stemme, om noen skulle mistenke at det ikke skjulte seg noe sånt bak staffasjen, kostymene og oppjagetheten.

Monáes musikk, plateomslag og konserter er preget av en rekke referanser, og kveldens sceneshow blander elementer fra Marvel-tegneserier, venetiansk teater, James Brown og sci-fi. Hun lar historie møte fremtidsvisjoner, både i musikken og i det visuelle, og spiller med største selvfølgelighet en tradisjonstro versjon av The Jackson 5s «I Want You Back» før hun går over til sin egen «Cold War» — en moderne genistrek av en sørgmodig danselåt, som ikke akkurat oppleves som noe mindre sterk ved at trekkfuglene bestemmer seg for å forlate byen i V-former over himmelen akkurat idet låten glir over i neste hit, «Tightrope».

Som konsertens grande finale får vi se og høre en ellevill versjon av «Come Alive (War Of the Roses)», som ender med at Monáe får oss alle til å sette oss ned på huk, så reise oss jublende i fellesskap, før hun selv kaster seg ut blant publikum og forsvinner. En på alle måter eventyrlig konsertopplevelse!