KONSERT: Man kan mene mye om Kaizers Orchestras musikalske fesjå. Men det er likevel ikke mulig å undergrave deres evne til å kommunisere det til sine fans og de som ellers sier seg villig til å ta imot. Og de er det ganske mange av, også på Øyafestivalen.

Det er også derfor Kaizers Orchestra kan gjennomføre et stunt som å fremføre en hel plate fra start til slutt tre måneder før utgivelse og komme unna med det. I det fleste tilfeller er slike ting forbeholdt klassiske album og skulle dermed være komplett uhørt i en festivalsetting som denne.

Om «Violeta, Violeta 2» er ny Kaizers-klassiker skal fortsatt stå usagt. Førsteinntrykket er litt avventende, selv om singelen «Tusen dråper regn» og «Silver» viser gode poptakter.

Bandet har også tatt sine forhåndsregler og stiller mannsterke med både blåserekke, strykekvartett og trommegruppe. Det låter fokuser og storslått, og for en gangs skyld handler det mer om musikken enn publikumsfrieri og ablegøyer.

Og når nyskiveseansen endelig er ferdig, er det kanskje naturlig å forvente at bandet skulle fyre av en usjenert slagerparade, men den gang ei. Først skal gjengen nemlig pløye gjennom halve volum en i trilogien også.

Noe som for så vidt funker helt greit all den tid «En for orgelet, og en for meg», «Diamanter til kull» og det opplagte høydepunktet med «Hjerteknuser» er av de bedre låtene bandet har skrevet.

Nye tablåer ruller over lerretet i bakgrunn, før det siste sceneskiftet kommer og det velkjente gassmaskebildet blir avduket i bakgrunn og lysekronene senker seg fra taket.

Finalen med «Ompa til du dør», «Evig pint» og «Mastro» er selvsagt parademarsj, noe som er lite oppsiktsvekkende og i grunn litt irrelevant i denne sammenhengen.

Svennestykket ligger i del en av konserten som fort kunne ha blitt en keitete seanse, men som viser at Kaizers Orchestra også har slagkraft uten gjøglerhatten på.