Jonas Alaska, eller Jonas Aslaksen, som han presenterer seg som privat, har i 2011 vokst til å bli et pent skudd på den norske singer/songwriter-stammen. Etter å ha overbevist flere på by:Larm tidligere i år, var turen i dag kommet til Øyafestivalen, hvor den Liverpool-baserte nordmannen spilte på Vikascenen.

De to åpningsnummerene, som fremføres alene med gitaren, gjør det vanskelig å avfeie de stadige Bob Dylan-sammenligningene Alaska er blitt utsatt for. Stemmebruken og fraseringen minner rett og slett ganske mye om Dylan, det samme gjør håndverket bak låtene. Det er likevel noe temmelig sjarmerende over det hele.

Den eminente ansamlingen av musikere som etter hvert kommer på scenen vitner om hvor høyt Alaskas stjerne er i ferd med å stige. Bandet løfter også hans enkle, men velskrevne, låter, og balansen mellom personene på scenen fungerer tidvis strålende.

Jonas Alaskas tekster veksler mellom det intenst personlige, som i «If Only as a Ghost» og «October», og det distansert fortellende - som en Lennon og McCartney i én, for å bruke en sammenligning som fremdeles, tross alt, er noen nummer for stor. Låtene er nærmere beslektet med en amerikansk låtskriver tradisjon enn hans hjemlige sørlandstrakter, med Gram Parsons og Paul Simon som nærliggende - og velbrukte - referansepunkt.

Fra scenen fremstår Alaska ydmyk og vittig, og det er vanskelig å ikke bli sympatisk innstilt når han introduserer den politisk motiverte «You´ll Never Sit Next To Me» som «veldig dårlig researcha».

En ekspepsjonelt dårlig gjennomtenkt overlapping av den stillfarne Jonas Alaska på Vikascenen, og det kanadiske punk/metal/hardcore-bandet Cancer Bats på den nærliggende Sjøsiden, påvirker dessverre konsertens to avslutningsnummer. Men når Alaske runder av med «I Wrote A Song For You», skrevet til de pårørende etter Utøya-tragedien, har heldigvis publikum hode nok til å trekke nærmere inn mot et av Norges fineste låtskrivertalent.