ANMELDELSE: I mai 2006 holdt Siri Hustvedt en minnetale over sin avdøde far, den norskættede litteraturprofessoren Lloyd Hustvedt. Idet hun åpnet munnen begynte hun å skjelve noe voldsomt. Skjelvingen vedvarte gjennom hele talen, til tross for at stemmen var klar og tydelig. Hvorfor skjedde dette? Var det bare kroppen som skalv, eller var det psyken som klikket? Går det i det hele tatt å skille kroppen fra sinnet, slik vi har gjort det i vesten siden Paulus tid?

Hysteri eller epilepsi

Dette er utgangspunktet for Siri Hustvedts «Den skjelvende kvinnen». Der bringer hun oss med på en personlig-vitenskapelig vandring i nevrologiens, psykiatriens og psykoanalysens historie: Charcot, mannen som ville plassert hennes skjelving i livmoren, som hysteri. Freud, som urettmessig har kommet i miskreditt for kun å holde på med «novellistisk» drømmetydning. Hun spør om skjelvingen kan være den mytologiserte diagnosen epilepsi, eller et såkalt posttraumatisk anfall, ikke ulikt det hjemvendte soldater kan lide under.

Essayet er tettpakket med informasjon; navn, retninger, kasus, innvendinger og motinnvendinger. Så tettpakket at det nok ikke burde leses fra a til å — slik en anmelder må. Likevel er det noe med Hustvedts stil som gjør dette til behagelig lesning — paradoksalt nok. Hun har et imponerende klart intellekt, et åpent og følsomt sinn, og en formuleringsevne som med letthet formulerer de mest komplekse temaer.

Nydelige bilder

«Noen mennesker har stramme, harde små selv. Andre er mer åpne. Enkelte er så åpne at de drukner i andre mennesker,» fastslår Hustvedt mot slutten, der hun har skrevet seg frem til en identitetsproblematikk:

Hvem er vi egentlig, og hva er et jeg? Og er det nå slik vitenskapen har kategorisert seg frem til — at mennesket består av et nevralnivå og et psykologisk nivå, der nevronene ligger på bunnen, psyken et trinn overfor? Med andre ord: «Er det et lag hjerne med et lag sinn oppå?».

Det mest slående med boka er hvordan hun klarer å formulere dette temaet i så klart og vakkert billedlig språk: «Et nevron kan iakttas. Tanker kan ikke det. Er ioner mer virkelige enn tanker?»