• Flere reisesaker på db.no/reise.

(Dagbladet Søndag): Hva er det verste som kan skje? spør Helle Andreassen.

Hun har reist alene til Portugal og Rua de Luz for å være med på kitecamp. En uke viet til vinden.

- Hvis du driver mot klippene, er ikke det så bra, svarer Andreas Loven (29), daglig leder for campen.

Helle vil vite hva hun skal gjøre hvis det skjer. Det enkle svaret er å slippe kiten og vente på hjelp, forklarer kitelederen.

- Hva med deg Kenneth? Klar for stiv kuling og bølger? spør Andreas en av de andre deltakerne.

- Kanskje om 13 år, svarer han.

Heftig sjø

Kenneth Johansen (20) er fra Tromsø og har reist til Portugal sammen med en kompis. Han har drevet med dragesporten i fem år.

- Der er det snakk om å overleve. Det blåser helt sykt mye og sjøen er så heftig, legger Kenneth til.

- Og han som har skrytt så mye av hvor tøffe nordlendinger er, sier Helle.

Hun forteller hvordan hun så for seg nordnorske kitere. Uaffiserte av ørnene som hakker dem i hodet.

Våtdrakt unødvendig. Vann som holder nesten minusgrader. Og nå dette. Hun prøver å se oppriktig skuffet ut, uten å lykkes.

Helle og Kenneth har blitt godt kjent og har fått en fin tone etter få dager på campen. Det er ingen tvil om at begge synes portugisiske klipper og kiting er en avskrekkende kombinasjon.

Tøffeste i Europa

Det er ikke uten grunn. Andreas har snakket om den beryktede stranda, Guincho, helt siden vi satt i bilen på vei til campen fra flyplassen i Lisboa.

- Det er en manndomsprøve. Selv erfarne kitere frykter området. Det er bokstavelig talt omringet av klipper. I tillegg er det et område med kampesteiner man må unngå, forteller Andreas oss på vei ut av Lisboa sentrum.

Etter å ha snakket i telefonen med kameraten Alexander Kristensen (25), frikjører, surfer og ekstremsportfan, på vei til kitecampen for å prøve noe nytt, utdypes beskrivelsen av bølgene på Guincho.

- Det er et av de tøffeste stedene i Europa, sier han med ærbødighet i stemmen, før han retter på seg selv:

- Det tøffeste.

«Rookies»

Men de fleste er på kitecampen for å lære dragekunsten fra scratch.

Det viser antall kitere på safari - navnet på gruppa for de viderekomne. Bare fire stykker. Helle og Kenneth utgjør halve gruppa.

De andre kalles «rookies».

- Først lærer de å kontrollere små drager, så blir det større drager. De mest brukte er på ti kvadratmeter. Deretter er de klare for vannet, forklarer Andreas.

Han forteller at det tar overraskende kort tid før vannstadiet nås. Noen ganger bare to dager.

Hvis man ikke kan kontrollere dragen, risikerer man å slå seg skikkelig. Men den verste skaden Andreas har sett hittil, skjedde på land. En fyr falt av balansebrettet i hagen og traff seg selv med det.

- Men kiting kan være risikosport. Det er det ingen tvil om, sier Andreas.
 

Hotell i særklasse

Alle kiterne på campen bor i samme hus. Et velfungerende kollektiv på ukebasis.

En sparebøsse er satt fram på en hylle. Her betaler gjestene «the bar of honesty» etter å ha forsynt seg av drikkevarene i det rikholdige kjøleskapet. Enkle husregler er skrevet ned i en perm.

Stedet har egen kokk som disker opp med de herligste retter. Noen ganger treretters.

De har også takterrasse og stor hage med hengekøyer og saccosekker. Det er luksus, men det er også leirskole. Køyesenger på firemannsrom utgjør innkvarteringen.

- Stemningen er ganske lik som på hotell i særklasse, men jeg er ikke John Cleese, sier Andreas.

60 liter sangria

De har ingen som ligner forbløffende på Manuel med sitt velkjente «que?» heller, men misforståelser har forekommet.

«Kan du lage fruktsalat til frokost»? spurte Andreas kokken om en gang.

Han fikk åtte fat med flamberte bananer. Og da 25 gjester skulle få en velkomstsangria, ble det laget 60 liter.

Den første uka gikk det andre veien. Andreas tok med de vordende kiterne sine på middag med fri sangria. Det endte med fruktkastekrig.

Ingen turistfelle

Kitecampen er nyoppstartet, og Andreas synes barnesykdommene har vært overraskende få. Det har vært fullt hele sommeren. Visjonen og konseptet er klart.

- Det skal ikke være vikinghjelm og norske aviser. Jeg vil at dette skal være så langt fra en turistfelle som mulig, sier Andreas.

Stedet campen er på understreker poenget. Dette er lokalt. Det nærmeste som ligner et sentrum består av minibank, butikk og noen lyktestolper prydet med slitte sirkusplakater.

Gåavstand til strendene

Han fant camphuset på en spontan helgetur i oktober.

Etter å ha blitt tilstrekkelig fascinert av området, ble han kjent med noen lokale kitere som igjen satte ham i kontakt med jagerflypiloten Tinto som skulle leie ut barndomshjemmet sitt.

Han har pusset opp og bygd om for å tilpasse huset norske kiteturisters behov. Andreas omtaler det som en unik plassering og et unikt utgangspunkt for kitecampkonseptet.

Taxier, og en blå varebil med sand på gulvet sørger for at de kommer seg hvor som helst til enhver tid.

Det er gåavstand til strender hvor det kan både kites og bades.

Vinden styrer

- Det er flere som kommer hjem fra charterferie og klager over at de ikke husker forskjell på dagene. Sånn blir det i hvert fall ikke her. Det er vinden som styrer dagsprogrammet, sier Andreas.

Hvor de skal kite og ikke minst når, er aldri sikkert. Hver morgen går de opp på takterrassen på huset som omtales som vindtårnet.

Værforholdene tolkes med indiansk presisjon. Vindmeldinger sjekkes jevnlig, og yr.no er startsiden på samtlige laptoper og telefoner.

De har lagt campen til sommermånedene fordi den termiske vinden forsterkes på denne årstiden. Vind er likevel ikke en garanti. Det har flere fått erfare.

For noen dager siden var det en gruppe som kom ned til regn etter å ha blitt utsatt for et 12 timer forsinket fly. Den påfølgende dagen var det for lite vind til å kite.

- Gjengen som var her da, var litt demotiverte, innrømmer Andreas.

Fersk fisk

Men det er heldigvis kort mellom opp- og nedturene på kiteferie. Den samme gjengen er alt annet enn demotiverte når de våkner opp til solskinn og lovende vindforhold.

Kvelden i forveien spiste de blodfersk fisk på en restaurant med havutsikt. De snakket om sin nyoppdagede sport.

Nå pakkes dragene. Målet er å fly så langt som mulig, men det blir ikke klippeomringede Guincho i dag heller. Vinden er ikke riktig.

Det blir i stedet Lisboas rufsete, lange bystrand Caparica - litt som Benidorm noen steder, urørt paradis andre steder.

Hvite bølgetopper

I en hvit skinnsofa på en nyoppusset strandbar er samtlige norske blikk rettet mot himmelen.

Så skjer det. Vinden tar seg opp. Det er hvite topper på bølgene. To kiter er allerede i lufta. De klapper i spenning.

- Da er det bare å få opp dragen, sier Helle.

Hun er skuffet over at det ikke ble Guincho i dag, men er mer enn klar for vinden og vannet på Caparica også.

Andreas flyr ned fra en sandbakke med et stort glis. En kort spurt mot vannkanten senere er han nesten borte.

Dragens kraft

Kameraten Alex skal lære om vindens kraft på land. Kokken, Luis ta Borda (26), er læremester:

- Føl dragens kraft. Hvis du er overivrig, går den i bakken.

Den går i bakken flere ganger, men etter hvert får Alexander taket på det.

- Hold dragen stille klokka to. Så klokka ni. Fortere. Seige sirkelbevegelser. Veldig bra, sier kokken.

Alexander ser stadig mer fornøyd ut.

Salige på sjøopplevelser

Timen med kokken er over, men Alexander vil ikke slippe dragen helt ennå. Den blir med han den 25 minutter lange turen bort til dagens lunsjspisested.

De andre kiter i vannet. Når de møtes er alle i samme modus. Salige på sjøopplevelser.

En perfekt solskinnsdag med mye vind, men manndomsprøven lar vente på seg.

Når forholdene er riktige, blir det Guincho. Om tre dager ser det foreløpig lovende ut. Da skal det skje. Kenneth og Helle er kanskje klare.

En backroll

- Det ble ikke Guincho, forteller Andreas over en skurrete telefonlinje i Lisboas utkantstrøk noen dager seinere.

Han er som vanlig opptatt med koordinering og forflytting av kiter og folk.

Forholdene var optimale. Grunnen til at de kommende kiterne ikke dro dit, er ukjent.

Det går løse rykter om at det ble en brasiliansk drink for mye i Lisboas Barrios Alto - en bydel bestående av ti ganger ti parallellgater spekket med bittesmå barer og festglade mennesker virrende midt i gatene.

Helle fikk ikke sett Guincho før hun satte seg på flyet mot kaldere kitefarvann, men hun har fått en ny tittel: Frøken Safari.

- Det gikk så det suste. Hun var minst tre meter oppe i lufta, forteller Andreas.

- Hun tok en backroll. Det er en baklengs salto. Deretter tok hun en forlengs som var enda bedre!