ALBUM: Om åpningslåten på John Hiatts album nummer 20 er selvopplevd, hadde han en miserabel barndom. «Damn This Town» er et oppgjør med hjembyen og alt som minner om den, deriblant en drikkfeldig og gal far.

Musikken er vass og Hiatts vokal intens. Låten er Hiatt på sitt aller beste. Så hvorfor fortsetter han ikke i det sporet?

Særpreget stemme

Det er ikke mulig å ta feil av røsten til Hiatt, sjøl om han «begrenser seg» noe på «Dirty Jeans And Mudslide Hymns». Stemmen kan skremme den sarte, men har du sansen kalles det «karakter».

På de siste platene har han mikset blues, folk, country og rock, av og til mesterlig. «Dirty Jeans...» er mindre avansert, og har fint lite rock og blues og desto mer folk og country.

Spørsmålet er rett og slett om han gjentar seg sjøl denne gangen — og jeg er redd svaret er ja. Hvor er det blitt av kreativiteten og enegien?

Balladene

Hiatt har alltid en ballade eller to som setter spor på hvert album. Noen av dem er blitt spilt inn av andre artister, som «Have A Little Faith In Me» (Joe Cocker, Delbert McClinton, Bill Frisell, Jewel m.fl.) og «Thing Called Love» (Bonnie Raitt, Johnny Cash m.fl.) fra hans aller beste album, «Bring The Family» (1987).

«Familien» her var artister som Ry Cooder, Jim Keltner og Nick Lowe, som fem år seinere gikk sammen i supergruppa Little Village.

«Dirty Jeans...» åpner altså veldig lovende, men resten av albumet består nesten utelukkende av ballader. Med unntak av den fengende nestenballaden «All The Way Under» og såre «Down Around My Place», er det ingen som er i nærheten av hans karrierebeste.

Det er fint, bevares, men  ikke spennende.

9/11

Albumet avslutter med en sakte «When New York Had Her Heart Broke», med en altfcr lang og dvelende intro som tar futten av låten.

Teksten tar utgangspunkt i terrorangrepet 11. september 2001, helt sikkert fordi det neste måned er ti år siden tragedien.

9/11 er et terma amerikanerne fortsatt vil dvele ved i mange år, akkurat som 22/7 vil bli det for oss.