FILM: Noen fortellinger fungerer best om de bare visualiseres på vår indre kino.

Olaug Nilssens «Få meg på, for faen» fra 2005 er en burlesk liten roman som skildrer vulkaniske kvinnelengsler og disses karrige kår i en hverdag som ikke kunne vært mer triviell. Maria, Alma og kona til Sebjørn venter alle på å bli utløst, anvendt, å få elske, virke, gløde, komme i nærheten av den intensiteten livet kan tilby på sitt sterkeste.

De er breddfulle av lidenskap, men har ingen ventil. De er vannkjelene som har stått på kokeplata for lenge. Lokket har begynt å riste og slamre. Snart spruter det over.

Søvnig sognebygd

Filmversjonen av «Få meg på, for faen», som vant manusprisen under Tribeca-filmfestivalen i New York i våres, tar for seg den ene av romanens tre historietråder, den om den seksuelt bråoppvåknede femtenåringen Alma (Helene Bergsholm) og hennes stigende frustrasjon over tilværelsen i Skoddeheimen, sognebygda der det skjer litt mindre enn ingenting.

Alma går rundt i en tåke av kåthet. Hver gang hun møter noen, renner hjernen hennes over av seksuelle scenarier. Særlig om «noen» er klassekameraten Artur (Matias Myren).

Sex og pinligheter

Debuterende regissør Jannicke Systad Jacobsen viser stor forståelse for unge mennesker ridd av en overrumplende og altoverskyggende seksualitet, både for dragningen, driftene og frykten.

Ingenting er så pinlig som seksuell fadese, ingenting så ødeleggende som å få en slik brettet ut foran en skadefro hyeneflokk av en ungdomsskoleklasse. Det er dette som skjer med den akkurat litt for åpne og impulsive Alma. Angeren og isolasjonen etterpå er grusom.

Melankoli

Skildringen av det ørkesløse er omhyggelig. Bildene er nennsomt komponert i regnværsgrått og blekgrønt, kantet av åssider med mørk granskog. De har en melankolsk klangbunn. Kjedsomheten kommer klart frem uten at det blir kjedelig. Også spillet er lakonisk, nesten absurd i sin nøkternhet når det er kjærlighet og sex og annet rødt kjøtt som er samtaleemnet.

Jacobsen byggger opp en kontrast til hovedpersonens forestillingsverden ved å dempe det som har med virkeligheten å gjøre. Det gjøres maksimalt ut av Helene Bergsholms store, sultne øyne, men skuespillermessig er det Malin Bjørhovde som den desillusjonerte Sara som treffer best med timing og typetegning. Flere av de andre skuespillerne sliter med å holde den instruerte, holdte tonen på riktig måte. Det blir tidvis stivt og stolprete.

Utelatt det drøyeste

«Få meg på, for faen» er mer frimodig og åpenhjertig enn de fleste norske filmer. Enn de fleste filmer, punktum. Her åpnes både bh'er og buksesmekker. Allikevel, og selvfølgelig, er den mildere og mer tilbakeholden enn boken. De mest hylende og plaskende drømmene er stilltiende utelatt.

Det er helt klart bare å være takknemlig for at det ikke er blitt gjort noe forsøk på å filme Almas frenetiske fantasi om å stappe en vaskeservant opp i underlivet. Samtidig gjør dette historien mer ordinær. Friksjonen og humoren i romanen skapes nettopp av at kulissene er så hverdagslige og drømmene så svære og surrealistiske, trukket så langt forbi alle grenser. Denne skjelvende kontrasten klarer ikke filmen helt å bevare. Den er og blir et solid, følsomt og forståelsesfullt debutverk. Men den baserer seg på en fortelling som helt klart passer sin boklige form best.