Charlie Hadens Liberation Music Orchestra på det jevne under Oslo Jazzfestival.
Tittel
- Artist: Charlie Haden Liberation Music Orchestra with Carla Bley
- Hvor: Oslo Jazzfestival, Aulaen
- Tilskuere: 600 (utsolgt)
LEDER: Pianist/arrangør Carla Bley ledet Charlie Haden Liberation Music Orchestra gjennom Oslo-konserten. Fra v. Tony Malaby, Chris Cheek, Loren Stillman, Seneca Black, Vince Chancey, Curtis Fowlkes, Joe Daley. FOTO: TERJE MOSNES
KONSERT: Med en besetning tilnærmet lik den på det fjerde og hittil nyeste Liberation Music Orchestra-albumet, «Not In Our Name» (2005), rykket Charlie Haden (74), Carla Bley (73) og bandets øvrige 10 musikere inn på historisk grunn i Oslo i går kveld: Universitetets Aula.
Det rehabiliterte rommet med den steinharde akustikken har gjennom åra vært åsted for store jazzkonserter, og forventningene til LMO-konserten dirret påtakelig i salen før bandet — der bare Haden og Bley er igjen fra 1969-besetningen — jazzvalset i vei med nettopp «Not In Our Name». De fulgte opp med en reggae-nær «This Is Not America» fra samme album og låt ok, men heller ikke mer, og selv om intensiteten og gløden tiltok noe gjennom bl a «Goin' Home» (med gode soli av trompeter Seneca Black og altsaksofonist Loren Stillman) og ikke minst «Silence» fra «The Ballad Of The Fallen» (1982), der Haden tok den første av sine soli for kvelden, vil konserten neppe ta plass på den Aula-hylla der bl a Monk, Mingus og Lloyd regjerer.
Charlie Haden selv er fortsatt en fulltonende og høyst høreverdig bassist når han går solo, som i «Song For The Whales», men er blitt en veldig meddelsom verbalagent for Det Gode.
At han innledningsvis dediserte konserten til ofrene for 22. 7, var vakkert og verdig, men forestillingen ville tjent på det om han deretter hadde lukket munnen og heller sluppet seg selv og de mange fine solistene løs i Carla Bleys arrangementer.
Nå ble det litt for mye velment inderlighet mellom låtene, og jeg må innrømme at for min del ble troen på det gode i menneskene mer styrket av Tony Malaby og Chris Cheeks mange kraftfulle saksofonsoli enn av Hadens ord.
** Etter at denne artikkelen ble publisert, er det kommet fram at «Utviklingssang» er inspirert av aksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget (1979), ikke Mardøla-aksjonen (1970). TM
Vals og reggae
Det rehabiliterte rommet med den steinharde akustikken har gjennom åra vært åsted for store jazzkonserter, og forventningene til LMO-konserten dirret påtakelig i salen før bandet — der bare Haden og Bley er igjen fra 1969-besetningen — jazzvalset i vei med nettopp «Not In Our Name». De fulgte opp med en reggae-nær «This Is Not America» fra samme album og låt ok, men heller ikke mer, og selv om intensiteten og gløden tiltok noe gjennom bl a «Goin' Home» (med gode soli av trompeter Seneca Black og altsaksofonist Loren Stillman) og ikke minst «Silence» fra «The Ballad Of The Fallen» (1982), der Haden tok den første av sine soli for kvelden, vil konserten neppe ta plass på den Aula-hylla der bl a Monk, Mingus og Lloyd regjerer.
Pratsom
Charlie Haden selv er fortsatt en fulltonende og høyst høreverdig bassist når han går solo, som i «Song For The Whales», men er blitt en veldig meddelsom verbalagent for Det Gode.
At han innledningsvis dediserte konserten til ofrene for 22. 7, var vakkert og verdig, men forestillingen ville tjent på det om han deretter hadde lukket munnen og heller sluppet seg selv og de mange fine solistene løs i Carla Bleys arrangementer.
Nå ble det litt for mye velment inderlighet mellom låtene, og jeg må innrømme at for min del ble troen på det gode i menneskene mer styrket av Tony Malaby og Chris Cheeks mange kraftfulle saksofonsoli enn av Hadens ord.
** Etter at denne artikkelen ble publisert, er det kommet fram at «Utviklingssang» er inspirert av aksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeinovassdraget (1979), ikke Mardøla-aksjonen (1970). TM
