Trygve Seim Ensemble lefler ikke med publikum med sitt søkende uttrykk.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
KONSERT
- Artist: Trygve Seim Ensemble
- Hvor: Oslo Jazzfestival, Kulturkirken Jakob
- Tilskuere: 230
Ravi Shankar (91) kommer som kjent til Oslo i høst, og helt fra første tone/drone kunne Oslo Jazzfestivals konsert med Trygve Seim Ensemble virke som en oppkjøring til møtet med den store strengeseiler på de uendeligflytende tonefloder.
Saksofonist/komponist Seim, som i verken hår- eller klesstil legger skjul på hvilket verdenshjørne som inspirerer ham, viet første del av konserten til musikk fra 2004-albumet «Sangam», inkludert «hitlåta» «Beginning an Ending».
Den hymne- og lovsangaktige melodien skulle vise seg å bli konsertens mest jublende avvik fra en overveiende meditativ grunnstemning.
En harmonisk endring fra raga i retning hardingfele inntraff i to satser fra Vossa Jazz-verket «Reiser» (2006), og triovariasjonen over noe som gjerne kan være en vuggesang, lekent utført av Torben Snekkestad (barytonsaksofon), Lars Andreas Haug (tuba) og Per Oddvar Johansen (trommer), virket også mer kortreist enn det øvrige repertoaret.
Nå er ikke musikkens hjemstavn nødvendigvis noe viktig poeng, ei heller hvorvidt den låter mer «samtid» enn «jazz» etc.
Derimot oppfatter jeg det som en smule problematisk at komponisten Seim ikke ser sitt snitt til å la sine mange fenomenale ensemblemusikere — Arve Henriksen, Øyvind Brække, Håvard Lund, Embrik Snerte, Frode Haltli og Svante Henryson i tillegg til de allerede nevnte — slippe mer til som solister, og dermed tilføre musikken først og fremst dynamisk og temperaturmessig krydder.
Jo, jeg tror jeg begriper helhetstanken, altet-lengselen og kollektividealet i Seims prosjekt. Men jeg må medgi at der og da, på en vond plaststol, gikk tida innmellom svært, svært sakte, og at min lengsel tidvis kom til å rette seg sterkere i retning reggae enn raga under denne ikke så lite krevende konserten i ekkoet av uendeligheten.
Hymne
Saksofonist/komponist Seim, som i verken hår- eller klesstil legger skjul på hvilket verdenshjørne som inspirerer ham, viet første del av konserten til musikk fra 2004-albumet «Sangam», inkludert «hitlåta» «Beginning an Ending».
Den hymne- og lovsangaktige melodien skulle vise seg å bli konsertens mest jublende avvik fra en overveiende meditativ grunnstemning.
En harmonisk endring fra raga i retning hardingfele inntraff i to satser fra Vossa Jazz-verket «Reiser» (2006), og triovariasjonen over noe som gjerne kan være en vuggesang, lekent utført av Torben Snekkestad (barytonsaksofon), Lars Andreas Haug (tuba) og Per Oddvar Johansen (trommer), virket også mer kortreist enn det øvrige repertoaret.
Problematisk
Nå er ikke musikkens hjemstavn nødvendigvis noe viktig poeng, ei heller hvorvidt den låter mer «samtid» enn «jazz» etc.
Derimot oppfatter jeg det som en smule problematisk at komponisten Seim ikke ser sitt snitt til å la sine mange fenomenale ensemblemusikere — Arve Henriksen, Øyvind Brække, Håvard Lund, Embrik Snerte, Frode Haltli og Svante Henryson i tillegg til de allerede nevnte — slippe mer til som solister, og dermed tilføre musikken først og fremst dynamisk og temperaturmessig krydder.
Jo, jeg tror jeg begriper helhetstanken, altet-lengselen og kollektividealet i Seims prosjekt. Men jeg må medgi at der og da, på en vond plaststol, gikk tida innmellom svært, svært sakte, og at min lengsel tidvis kom til å rette seg sterkere i retning reggae enn raga under denne ikke så lite krevende konserten i ekkoet av uendeligheten.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen