Julia Schacht (29) er tøff på film, men har egentlig nok med å bli stor.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Mystisk?Jeg? Med mange "bad-girl"-roller har hun fått et image som stemmer dårlig med virkeligheten, mener Julia.
JULIA ELISE SCHACHT (29)
Yrke: Skuespiller
Sivil status: Samboer, bor på Ekeberg. Aktuell: Spiller for tida i tre kinofilmer, «Bambieffekten», «Hjelp, vi er i filmbransjen» og «Få meg på, for faen», som hadde premiere fredag.
Sivil status: Samboer, bor på Ekeberg. Aktuell: Spiller for tida i tre kinofilmer, «Bambieffekten», «Hjelp, vi er i filmbransjen» og «Få meg på, for faen», som hadde premiere fredag.
Lære for livet
1994: — Jeg flyttet til Oslo og ble urbanisert.
2001: — Spilte inn min første film, «Summer Blues».
2009: — Ble sammen med kjæresten min.
2001: — Spilte inn min første film, «Summer Blues».
2009: — Ble sammen med kjæresten min.
Brune øyne, brunsvart hår og et hypnotiserende blikk. Mørk, mystisk og hemmelighetsfull. Det er noe med Julia Schacht.
Så når hun kommer gående i brun skinnjakke og Wonder Woman-t-skjorte, forventer vi at hun skal overøse oss med kledelig selvtillit. I stedet møter vi ei lavmælt og forsiktig jente, ja, nesten så sjenert at vi må stryke henne på kinnet og si «så, så, det går bra».
- Jeg er nok ikke så tøff som det virker som på film. De rollene jeg har spilt har vært ganske manipulerende og utagerende, sier hun.
- Det er kanskje noen som tror du er en «bad girl»?
- Noen opplever meg som veldig mørk og mystisk. Men det har nok med sjenansen min å gjøre, mer enn at det mystiske finnes der inne.
- Så hvordan er du der inne?
Hun kikker ned. Tenker seg om en god stund.
- Du, glem det jeg sa.
Hun ler litt.
- Det er så teit å legge ut om hvordan jeg selv er.
SIDEN HUN SLO GJENNOM med rollen i thrilleren «Naboer» for seks år sida, og bladet Mann kåret henne til Norges mest sexy, ble det stille rundt Julia Schacht. Det har sin naturlige forklaring. Hun kom endelig inn på Teaterhøgskolen, på tredje forsøk, og fullførte de tre åra utdannelsen tar.
Etter et hektisk jobbår, er hun nå aktuell i tre filmer, «Bambieffekten», «Hjelp, vi er i filmbransjen» og «Få meg på, for faen», som hadde premiere fredag. Snart ser vi henne også i Atle Antonsens «Dag» (sesong 2) på TV 2.
Alle rollene til tross, hun har ikke bare spasert seg til jobbene. Konkurransen blant skuespillere er knallhard.
- Det er lett å bli satt i bås, og noen regissører har nok en bestemt oppfatning av hvilke type roller jeg kan spille. Utfordringen nå er å vise at jeg kan spille mer modne kvinner, jeg er jo 28 nå ... nei, 29 er jeg blitt, og det er på tide å vise at jeg kan spille mer enn en psykisk, selvskadende og destruktiv ungjente.
- Er det en tøff kamp om rollene?
- Ja, men ofte handler det om å være den rette typen, den de leter etter. Og mindre om å slå seg fram.
- Hva gjør du for å skille deg ut?
- Mye handler om å holde kortene tett til brystet og få castere og regissører til å lure på hva som skjuler seg bak. Det gjelder å overraske og tolke rollen på en måte som ikke er opplagt. Dessuten tror jeg at jeg har evnen til å gå langt inn i mørke temaer.
- Er du i kontakt med ditt eget mørke også?
- Ja, jeg er det. Noen ganger føler jeg at jeg bærer på en stor sorg, en udefinerbar sorg. Det kan være plagsomt privat, men er gull verdt som skuespiller.
- Så du grubler og tenker mye?
- Ja, jo ... noen ganger føler jeg meg som en person i et Tsjekhov-stykke. Jeg tenker og tenker, fram og tilbake, så mye at jeg ikke klarer å røre meg fra flekken.
Hun lyser opp, løfter hånda og vinker.
- Hei! Er det deg?
Jannicke Systad Jacobsen, regissøren bak «Få meg på, for faen», dukker tilfeldigvis opp.
- Så rart, jeg tenkte akkurat på deg, sier Jannicke, og forteller om et bilde hun så i Dagbladet. De småprater litt før Jannicke forsvinner inn i butikken.
- Hun er et av de snodigste menneskene jeg har møtt. Men hun en utrolig dyktig regissør, sier Julia.
EN STEMME I HODET SA at hun burde gi opp hele greia. Hun hadde søkt og søkt på Teaterhøgskolen uten en gang å komme videre til neste runde. All fornuft tilsa at det bare var å erkjenne nederlaget, ja kanskje skrinlegge hele ideen om å bli skuespiller.
Men Julia har aldri vært en som gir seg. Det fant hun særlig ut på folkehøyskolen, der hun hatet alt og ville reise hjem hver dag. Men ble værende.
- Da jeg valgte dette yrket, så visste jeg at jeg gjorde jeg det vanskelig for meg selv. Jeg har hatt mye motstand, men grunnen til at jeg har lyktes er at jeg aldri har gitt meg og alltid jobbet veldig hardt. Jeg har følt at jeg har hatt noe å komme med, noe på hjertet, og det har drevet meg videre - tross all smerten.
- Motgang gjør deg sterk?
- Egentlig føles det ikke sånn. For jeg legger meg fremdeles ned og griner og tror at livet er ødelagt når ting går meg imot. Men når jeg har sutret meg ferdig, kommer jeg styrket ut av det.
Hun ser ut i lufta. Tenker en god stund, noe hun ofte gjør.
- ... du kan jobbe så hardt du vil og ha så mye talent du vil, men for å bli oppdaget må du også ha flaks. Det har jeg hatt. Det er mange talentfulle som aldri får den sjansen de fortjener.
- Hva har du lært av det?
- Hmmm ... jeg vet ikke om jeg har lært så mye, kanskje at livet er vanskelig? Jeg har fått mer selvtillit. Og en tro på at jeg kan klare det jeg vil, hvis jeg står på.
- Og nå er neste mål å bli en mer moden skuespiller?
- Ja, jeg bør nok komme mer i kontakt med de kvinnelige sidene i meg. Bli mer voksen. Det er der jeg må bevege meg nå.
En hjertens latter fyller oslolufta.
- Men hvordan blir man voksen? Det grubler jeg mye på. Er det ikke vanskelig? Jeg tror jeg er altfor barnslig, egentlig. Jeg elsker tegnefilm, elsker å leke. Nei, jeg må bli mer voksen.
DET VAR EGENTLIG musiker hun ville bli. Klassisk gitarist. Hun gikk på musikklinja på Foss videregående, der hun spilte el-gitar i skolebandet In Absentia (navnet ble valgt fordi alle hadde mye fravær). Selv da hun var med i skolerevyen i tredje klasse, tenkte hun at det var en annen måte å uttrykke seg musikalsk på. Men sommeren etter videregående fikk hun tilbud om en filmrolle, og da ble smaken på skuespillerlivet vekket for alvor.
- Det er farlig å begynne med skuespill. Etter hvert synes du det er så spennende at du ikke vil gjøre noe annet.
Hun vokste opp på Helgøya i Hedmark, der de fleste jevnaldrende ville bli
lastebilsjåfør eller frisør. Julia, derimot, skrev i dagboka at hun ville bli pensjonist.
- Jeg var sju år og tenkte at som pensjonist kunne jeg ligge på sofaen og spise potetgull hele dagen. Det fikk jeg jo ikke lov til den gang.
- Du var sju år og ville bli pensjonist?
- Ja, det var barndomsdrømmen min. He-he.
Etter hvert flyttet familien til Oslo og Holmenkollåsen. Det ble en brå overgang for ei jente som levde som en hippie, farget håret rødt og sa «itte» og «dom».
- Dialekten måtte vekk for ikke å bli et fullstendig mobbeoffer i Oslo. Jeg fikk tidlig kallenavnet «Mjøsakjerring», så jeg måtte ta noen grep. Jeg burde kanskje ikke si dette, men jeg har aldri vært særlig glad i hedmarksdialekten.
Likevel har hun lært seg den igjen, som voksen. Som da hun i 2009- 2010 spilte på Hedmark Teater.
- Det er litt hedmarksdialekt igjen, faktisk. En blanding av Hedmark og Holmenkollen, med noen a-endinger og rare ord her og der. Jeg blir nok aldri kvitt det.
PÅ 70-TALLET DRO en tysk 16-åring til Sverige, der han møtte han ei jente fra Elverum. Et par varme sommerkvelder seinere var han forelsket. Noen måneder etter reiste han til Elverum for å finne henne igjen, uten verken telefonnummer eller adresse. Til slutt fikk han hjelp av brannvesenet, som like godt kjørte ham bort til jentas hus. Gjensynsgleden var stor, de ble et par, og noen år seinere hadde lille Julia en tysk far og en norsk mor.
I vår døde faren.
- Jeg føler en sterk tilknytning til Tyskland, på flere måter. Jeg har nær kontakt med bestemor, og er i Hamburg hver sommer. Da bestefar levde, eide han et stort hotell som liknet på det i «Ondskapens hotell».
For Julia, som snakker tysk like godt som norsk, er Tyskland alvorets land.
- Der skjer ting på ordentlig. Folk ser tristere ut og har det mer brutalt. Følger du ikke reglene, er det rett ut. I Norge har jeg en følelse av at vi ikke tar livet på alvor, at vi nesten bare leker et land. Kanskje fordi vi har det for godt.
- Føler du deg like tysk som norsk?
- Jeg tror nesten det. Selv om jeg noen ganger føler at sjelen min er russisk. Uten at jeg kan forklare hvorfor.
- Noen planer om å spille i en tysk film?
- Jeg har en agent i Tyskland og har vært på flere prøvefilminger der. Jeg jobber med saken, det hadde vært gøy og fått til. Men det er kjempevanskelig, mye vanskeligere enn her..
Tar du en titt på CV-en til Julia, som ligger på nettsida hennes, står det at hun mestrer følgende ferdigheter: Klassisk gitar, synkronsvømming, boksing, stepping, klassisk ballett og gatejazz. Hun kunne startet et enmannssirkus.
- Jeg er ikke god i noe av dette, og det er ingenting av dette jeg driver med daglig. Gitaren har jeg planer om å ta opp nå, men du må øve flere timer hver dag for å bli god. Det krever så mye.
- Ryktet forteller om et talent i Playstation også?
- Hva? Har du lest det? Jeg tror aldri jeg har snakket om det ... Jo, vi spiller litt hjemme iblant. Men mest ser vi på film. Jeg er glad i å se filmer.
- Hva er årets beste norske film?
- Hmmm ... det er jeg veldig usikker på. Men jeg tipper at jeg vil mene «Oslo, 31. august» eller «Babycall» på slutten av året.
EN ELDRE, TANNLØS KVINNE stanser ved bordet og rekker fram en kopp.
- Jeg har ikke penger på meg, dessverre. Vil du ha denne?
Julia gir henne den øverste skiva av sandwichen og får et slengkyss tilbake.
- Jeg har møtt henne før, jeg pleier å gi henne mat eller røyk.
- Hvis ikke skuespillerkarrieren skulle funke, hva gjør du da?
- Da må jeg prøve å skape noe selv. Eller lære meg noe nytt.
Hun drikker opp kaffen.
- Men jeg vil aldri gi opp.
- Du kan jo alltids bli pensjonist?
- Ja, det kan jeg!
- Oppfylle barndomsdrømmen?
- Ja!
Der er den varme latteren igjen.
- Men det spørs om jeg får så mye pensjon. Jeg må jo ha råd til potetgull.
sondag@dagbladet.no
Så når hun kommer gående i brun skinnjakke og Wonder Woman-t-skjorte, forventer vi at hun skal overøse oss med kledelig selvtillit. I stedet møter vi ei lavmælt og forsiktig jente, ja, nesten så sjenert at vi må stryke henne på kinnet og si «så, så, det går bra».
- Jeg er nok ikke så tøff som det virker som på film. De rollene jeg har spilt har vært ganske manipulerende og utagerende, sier hun.
- Det er kanskje noen som tror du er en «bad girl»?
- Noen opplever meg som veldig mørk og mystisk. Men det har nok med sjenansen min å gjøre, mer enn at det mystiske finnes der inne.
- Så hvordan er du der inne?
Hun kikker ned. Tenker seg om en god stund.
- Du, glem det jeg sa.
Hun ler litt.
- Det er så teit å legge ut om hvordan jeg selv er.
SIDEN HUN SLO GJENNOM med rollen i thrilleren «Naboer» for seks år sida, og bladet Mann kåret henne til Norges mest sexy, ble det stille rundt Julia Schacht. Det har sin naturlige forklaring. Hun kom endelig inn på Teaterhøgskolen, på tredje forsøk, og fullførte de tre åra utdannelsen tar.
Etter et hektisk jobbår, er hun nå aktuell i tre filmer, «Bambieffekten», «Hjelp, vi er i filmbransjen» og «Få meg på, for faen», som hadde premiere fredag. Snart ser vi henne også i Atle Antonsens «Dag» (sesong 2) på TV 2.
Alle rollene til tross, hun har ikke bare spasert seg til jobbene. Konkurransen blant skuespillere er knallhard.
- Det er lett å bli satt i bås, og noen regissører har nok en bestemt oppfatning av hvilke type roller jeg kan spille. Utfordringen nå er å vise at jeg kan spille mer modne kvinner, jeg er jo 28 nå ... nei, 29 er jeg blitt, og det er på tide å vise at jeg kan spille mer enn en psykisk, selvskadende og destruktiv ungjente.
- Er det en tøff kamp om rollene?
- Ja, men ofte handler det om å være den rette typen, den de leter etter. Og mindre om å slå seg fram.
- Hva gjør du for å skille deg ut?
- Mye handler om å holde kortene tett til brystet og få castere og regissører til å lure på hva som skjuler seg bak. Det gjelder å overraske og tolke rollen på en måte som ikke er opplagt. Dessuten tror jeg at jeg har evnen til å gå langt inn i mørke temaer.
- Er du i kontakt med ditt eget mørke også?
- Ja, jeg er det. Noen ganger føler jeg at jeg bærer på en stor sorg, en udefinerbar sorg. Det kan være plagsomt privat, men er gull verdt som skuespiller.
- Så du grubler og tenker mye?
- Ja, jo ... noen ganger føler jeg meg som en person i et Tsjekhov-stykke. Jeg tenker og tenker, fram og tilbake, så mye at jeg ikke klarer å røre meg fra flekken.
Hun lyser opp, løfter hånda og vinker.
- Hei! Er det deg?
Jannicke Systad Jacobsen, regissøren bak «Få meg på, for faen», dukker tilfeldigvis opp.
- Så rart, jeg tenkte akkurat på deg, sier Jannicke, og forteller om et bilde hun så i Dagbladet. De småprater litt før Jannicke forsvinner inn i butikken.
- Hun er et av de snodigste menneskene jeg har møtt. Men hun en utrolig dyktig regissør, sier Julia.
EN STEMME I HODET SA at hun burde gi opp hele greia. Hun hadde søkt og søkt på Teaterhøgskolen uten en gang å komme videre til neste runde. All fornuft tilsa at det bare var å erkjenne nederlaget, ja kanskje skrinlegge hele ideen om å bli skuespiller.
Men Julia har aldri vært en som gir seg. Det fant hun særlig ut på folkehøyskolen, der hun hatet alt og ville reise hjem hver dag. Men ble værende.
- Da jeg valgte dette yrket, så visste jeg at jeg gjorde jeg det vanskelig for meg selv. Jeg har hatt mye motstand, men grunnen til at jeg har lyktes er at jeg aldri har gitt meg og alltid jobbet veldig hardt. Jeg har følt at jeg har hatt noe å komme med, noe på hjertet, og det har drevet meg videre - tross all smerten.
- Motgang gjør deg sterk?
- Egentlig føles det ikke sånn. For jeg legger meg fremdeles ned og griner og tror at livet er ødelagt når ting går meg imot. Men når jeg har sutret meg ferdig, kommer jeg styrket ut av det.
Hun ser ut i lufta. Tenker en god stund, noe hun ofte gjør.
- ... du kan jobbe så hardt du vil og ha så mye talent du vil, men for å bli oppdaget må du også ha flaks. Det har jeg hatt. Det er mange talentfulle som aldri får den sjansen de fortjener.
- Hva har du lært av det?
- Hmmm ... jeg vet ikke om jeg har lært så mye, kanskje at livet er vanskelig? Jeg har fått mer selvtillit. Og en tro på at jeg kan klare det jeg vil, hvis jeg står på.
- Og nå er neste mål å bli en mer moden skuespiller?
- Ja, jeg bør nok komme mer i kontakt med de kvinnelige sidene i meg. Bli mer voksen. Det er der jeg må bevege meg nå.
En hjertens latter fyller oslolufta.
- Men hvordan blir man voksen? Det grubler jeg mye på. Er det ikke vanskelig? Jeg tror jeg er altfor barnslig, egentlig. Jeg elsker tegnefilm, elsker å leke. Nei, jeg må bli mer voksen.
DET VAR EGENTLIG musiker hun ville bli. Klassisk gitarist. Hun gikk på musikklinja på Foss videregående, der hun spilte el-gitar i skolebandet In Absentia (navnet ble valgt fordi alle hadde mye fravær). Selv da hun var med i skolerevyen i tredje klasse, tenkte hun at det var en annen måte å uttrykke seg musikalsk på. Men sommeren etter videregående fikk hun tilbud om en filmrolle, og da ble smaken på skuespillerlivet vekket for alvor.
- Det er farlig å begynne med skuespill. Etter hvert synes du det er så spennende at du ikke vil gjøre noe annet.
Hun vokste opp på Helgøya i Hedmark, der de fleste jevnaldrende ville bli
lastebilsjåfør eller frisør. Julia, derimot, skrev i dagboka at hun ville bli pensjonist.
- Jeg var sju år og tenkte at som pensjonist kunne jeg ligge på sofaen og spise potetgull hele dagen. Det fikk jeg jo ikke lov til den gang.
- Du var sju år og ville bli pensjonist?
- Ja, det var barndomsdrømmen min. He-he.
Etter hvert flyttet familien til Oslo og Holmenkollåsen. Det ble en brå overgang for ei jente som levde som en hippie, farget håret rødt og sa «itte» og «dom».
- Dialekten måtte vekk for ikke å bli et fullstendig mobbeoffer i Oslo. Jeg fikk tidlig kallenavnet «Mjøsakjerring», så jeg måtte ta noen grep. Jeg burde kanskje ikke si dette, men jeg har aldri vært særlig glad i hedmarksdialekten.
Likevel har hun lært seg den igjen, som voksen. Som da hun i 2009- 2010 spilte på Hedmark Teater.
- Det er litt hedmarksdialekt igjen, faktisk. En blanding av Hedmark og Holmenkollen, med noen a-endinger og rare ord her og der. Jeg blir nok aldri kvitt det.
PÅ 70-TALLET DRO en tysk 16-åring til Sverige, der han møtte han ei jente fra Elverum. Et par varme sommerkvelder seinere var han forelsket. Noen måneder etter reiste han til Elverum for å finne henne igjen, uten verken telefonnummer eller adresse. Til slutt fikk han hjelp av brannvesenet, som like godt kjørte ham bort til jentas hus. Gjensynsgleden var stor, de ble et par, og noen år seinere hadde lille Julia en tysk far og en norsk mor.
I vår døde faren.
- Jeg føler en sterk tilknytning til Tyskland, på flere måter. Jeg har nær kontakt med bestemor, og er i Hamburg hver sommer. Da bestefar levde, eide han et stort hotell som liknet på det i «Ondskapens hotell».
For Julia, som snakker tysk like godt som norsk, er Tyskland alvorets land.
- Der skjer ting på ordentlig. Folk ser tristere ut og har det mer brutalt. Følger du ikke reglene, er det rett ut. I Norge har jeg en følelse av at vi ikke tar livet på alvor, at vi nesten bare leker et land. Kanskje fordi vi har det for godt.
- Føler du deg like tysk som norsk?
- Jeg tror nesten det. Selv om jeg noen ganger føler at sjelen min er russisk. Uten at jeg kan forklare hvorfor.
- Noen planer om å spille i en tysk film?
- Jeg har en agent i Tyskland og har vært på flere prøvefilminger der. Jeg jobber med saken, det hadde vært gøy og fått til. Men det er kjempevanskelig, mye vanskeligere enn her..
Tar du en titt på CV-en til Julia, som ligger på nettsida hennes, står det at hun mestrer følgende ferdigheter: Klassisk gitar, synkronsvømming, boksing, stepping, klassisk ballett og gatejazz. Hun kunne startet et enmannssirkus.
- Jeg er ikke god i noe av dette, og det er ingenting av dette jeg driver med daglig. Gitaren har jeg planer om å ta opp nå, men du må øve flere timer hver dag for å bli god. Det krever så mye.
- Ryktet forteller om et talent i Playstation også?
- Hva? Har du lest det? Jeg tror aldri jeg har snakket om det ... Jo, vi spiller litt hjemme iblant. Men mest ser vi på film. Jeg er glad i å se filmer.
- Hva er årets beste norske film?
- Hmmm ... det er jeg veldig usikker på. Men jeg tipper at jeg vil mene «Oslo, 31. august» eller «Babycall» på slutten av året.
EN ELDRE, TANNLØS KVINNE stanser ved bordet og rekker fram en kopp.
- Jeg har ikke penger på meg, dessverre. Vil du ha denne?
Julia gir henne den øverste skiva av sandwichen og får et slengkyss tilbake.
- Jeg har møtt henne før, jeg pleier å gi henne mat eller røyk.
- Hvis ikke skuespillerkarrieren skulle funke, hva gjør du da?
- Da må jeg prøve å skape noe selv. Eller lære meg noe nytt.
Hun drikker opp kaffen.
- Men jeg vil aldri gi opp.
- Du kan jo alltids bli pensjonist?
- Ja, det kan jeg!
- Oppfylle barndomsdrømmen?
- Ja!
Der er den varme latteren igjen.
- Men det spørs om jeg får så mye pensjon. Jeg må jo ha råd til potetgull.
sondag@dagbladet.no
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen