FILM: I utgangspunktet har vi en nusselig dyrefilm for barn, representert ved Herr Poppers blide sønn. Popper har også en datter på rundt fjorten, som tekster om sine gutteproblemer og er sint på verden. Deretter har vi Popper selv, spilt av Jim Carrey, noe som innebærer at mye av humoren i filmen er beregnet på de relativt voksne.  

Popper har i tillegg en pertentlig assistent ved navn Pippi Pappapoppolos (sånn omtrent), som har det med å poppe opp med mange ord på «p», så da er den målgruppa dekket. Med andre ord: en typisk familiefilm fra Hollywood anno 2011. Uheldigvis for voksne Carrey-fans har den norsk tale.  

Klassisk bok

 
Mr. Popper er en travel og kynisk eiendomsutvikler. Han er også helgepappa og elsker fortsatt sin ekskone. Popper vokste opp med en far som alltid var på reise til eksotiske steder og kom hjem med suvenirer. Nå er faren funnet død i Antarktis og har via sitt testamente sendt en siste suvenir i form av en levende pingvin. Popper bor i en 200-kvadrats designerleilighet på Manhattan og før han klarer å kvitte seg med det nebbete dyret i smoking, har han plutselig seks av dem.  

Filmen er basert på en klassiker av Richard og Florence Atwater fra 1938 som fortsatt leses i amerikanske barneskoler. I registolen sitter Mark Waters, som har vært ansvarlig for de mer spicy komediene «Mean Girls» og «Freaky Friday». Sammenliknet med disse er «Popper pingviner» like kjernesunn og ufarlig som et glass isvann.  

Guggenheim som rutsjebane  

Popper ominnreder leiligheten til et slags designer-Antarktis, til glede for både pingviner og helgebarn, men filmens handling dreier seg om et eiendomsoppkjøp: Kyniske Popper skal kapre Tavern on the Green, en gourmetrestaurant i Central Park. Han utsetter eieren (Angela Lansbury) for en sjarmoffensiv, noe som blant annet resulterer i at det polarhvite Guggenheim-museet forvandles til en rutsjebane for pingviner. Ganske festlig. «Poppers pingviner 2» er allerede under planlegging.