Bernt Moen med tre akustiske album i samme slippet.
BERNT MOEN: Samspilt og autoritativ pianotrio.
«Closure»
- Artist: Bernt Moen
- Plateselskap: BAM Rec./www.indiedist.no
BERNT MOEN: Improvisasjoner og standarder i imponerende utføring.
«Solopiano Vol. 1»
- Artist: Bernt Moen
- Plateselskap: BAM Rec./www.indiedist.no
BERNT MOEN: Videreføring av Vol.1
«Solopiano Vol. 2»
- Artist: Bernt Moen
- Plateselskap: BAM Rec./www.indiedist.no
DAG ERIK KNEDAL ANDERSEN: Soloperkusjon på vitalt vinylalbum.
«Solo»
- Artist: Dag Erik Knedal Andersen
- Plateselskap: Dekadisk/Tiger o.a.
ALBUM: Bernt Moen (37) — tangentmann i Shining og et kjent navn i metallkretser — er ikke snauere enn at han kommer med hele tre akustiske jazzutgivelser for nedlasting førstkommende fredag: trioalbumet «Closure», samt albumene «Solopiano Vol.1» og «Solopiano Vol.2».
Det skjer 11 år etter at jazz-Norge ble oppmerksom på den unge pianisten da han ble nummer to i JazzIntro-finalen på Moldejazz med B.W.M. Trio.
I dag har Moen et universitetslektorat i piano ved Universitetet i Agder ved siden av utøverkarrieren. Med sitt eget studio (med adgang Steinway), eget opptaksutstyr og eget plateselskap i ryggen, sender han nå en kraftfull melding til norsk jazzliv om at han er musiker å regne med.
«CLOSURE» inneholder opptak fra perioden 2006-10, med Fredrik Sahlander (bass) og Trygve Tambs-Lychè (trommer) som medspillere bortsett fra på uptempo-raset «FXG», der Geir Åge Johnsen tar seg av trommespillet. Trioformatet brytes to ganger, på de to soloimprovisasjonene «Moving Plates» (med store klangmasser og høy tonetetthet) og «Carinas Theme» (en rolig og romantisk ballade).
Innledningsvis låter trioen moderne amerikansk - Jason Moran Trio blir en assosiasjon i mine ører — men etter hvert også utpreget nordisk, med tenksom tonefortelling og melankolske stemningsdrag.
Samspillet virker tett og presist utviklet i seks Moen-komposisjoner samt en ganske dekonstruert versjon av Charlie Parkers «Billie's Bounce», og det er ingenting å utsette på autoriteten i henvendelsen.
DE TO soloalbumene er nyere, med innspillinger fra januar (Vol.1) og mai (Vol.2) i år. Repertoaret på begge domineres av forholdsvis korte improvisasjoner, ofte lyriske, rolige og med svært bevisst bruk av pauser.
Men begge inneholder også forløp som viser en pianist med teknikk, inkludert klangbehandling, som setter ham i stand til å utnytte hele instrumentets lydlige potensial fra spinkle tonevandringer til øredøvende crescendi under lynhurtige fingre.
Improvisasjonene har selskap av noen forholdsvis korte originalkomposisjoner pluss ganske åpne og langsomme versjoner av standarder som «You Must Believe In Spring» og «Like Someone In Love» (Vol.1) samt «Stella By Starlight» (Vol.2). Også Wayne Shorters «Nefertiti» (Vol.2) får et par runder Hancock'sk impro-utflukt som komponisten sikkert ville nikket bifallende til. Alt i alt en imponerende albumpakke fra en jazzpianist som til nå har vært altfor lite synlig i den moderne akustiske norske jazzen.
TROMMESLAGEREN Dag Erik Knedal Andersen (27) fikk Årets Unge Jazztalent-stipend under Moldejazz i fjor, og kvitterte med solokonsert ved årets festival.
Omtrent samtidig utga han soloalbumet «Solo» (vinyl), 16 forholdsvis korte perkusjonsforløp som vitalt vis reflekterer hans friimprovisatoriske tilnærming til instrumentgruppa.
Mye handler naturlig nok om lyder og klangkonstellasjoner på dette albumet som helt uten tradisjonelt «trommesolo-virtuoseri» rasler, krasler, knitrer, banker, skraper, dumper, drønner, gnikker og piper seg følsomt inn i den fåtallige familien av rene perkusjonsalbum
Det skjer 11 år etter at jazz-Norge ble oppmerksom på den unge pianisten da han ble nummer to i JazzIntro-finalen på Moldejazz med B.W.M. Trio.
I dag har Moen et universitetslektorat i piano ved Universitetet i Agder ved siden av utøverkarrieren. Med sitt eget studio (med adgang Steinway), eget opptaksutstyr og eget plateselskap i ryggen, sender han nå en kraftfull melding til norsk jazzliv om at han er musiker å regne med.
«CLOSURE» inneholder opptak fra perioden 2006-10, med Fredrik Sahlander (bass) og Trygve Tambs-Lychè (trommer) som medspillere bortsett fra på uptempo-raset «FXG», der Geir Åge Johnsen tar seg av trommespillet. Trioformatet brytes to ganger, på de to soloimprovisasjonene «Moving Plates» (med store klangmasser og høy tonetetthet) og «Carinas Theme» (en rolig og romantisk ballade).
Innledningsvis låter trioen moderne amerikansk - Jason Moran Trio blir en assosiasjon i mine ører — men etter hvert også utpreget nordisk, med tenksom tonefortelling og melankolske stemningsdrag.
Samspillet virker tett og presist utviklet i seks Moen-komposisjoner samt en ganske dekonstruert versjon av Charlie Parkers «Billie's Bounce», og det er ingenting å utsette på autoriteten i henvendelsen.
DE TO soloalbumene er nyere, med innspillinger fra januar (Vol.1) og mai (Vol.2) i år. Repertoaret på begge domineres av forholdsvis korte improvisasjoner, ofte lyriske, rolige og med svært bevisst bruk av pauser.
Men begge inneholder også forløp som viser en pianist med teknikk, inkludert klangbehandling, som setter ham i stand til å utnytte hele instrumentets lydlige potensial fra spinkle tonevandringer til øredøvende crescendi under lynhurtige fingre.
Improvisasjonene har selskap av noen forholdsvis korte originalkomposisjoner pluss ganske åpne og langsomme versjoner av standarder som «You Must Believe In Spring» og «Like Someone In Love» (Vol.1) samt «Stella By Starlight» (Vol.2). Også Wayne Shorters «Nefertiti» (Vol.2) får et par runder Hancock'sk impro-utflukt som komponisten sikkert ville nikket bifallende til. Alt i alt en imponerende albumpakke fra en jazzpianist som til nå har vært altfor lite synlig i den moderne akustiske norske jazzen.
TROMMESLAGEREN Dag Erik Knedal Andersen (27) fikk Årets Unge Jazztalent-stipend under Moldejazz i fjor, og kvitterte med solokonsert ved årets festival.
Omtrent samtidig utga han soloalbumet «Solo» (vinyl), 16 forholdsvis korte perkusjonsforløp som vitalt vis reflekterer hans friimprovisatoriske tilnærming til instrumentgruppa.
Mye handler naturlig nok om lyder og klangkonstellasjoner på dette albumet som helt uten tradisjonelt «trommesolo-virtuoseri» rasler, krasler, knitrer, banker, skraper, dumper, drønner, gnikker og piper seg følsomt inn i den fåtallige familien av rene perkusjonsalbum
