ALBUM: Kaia heter egentlig Kaja Bremnes og kommer fra en familie full av musikere i Kvæfjord i Troms. Faren er Ola Bremnes (han med «Mi pia, din gutt»), onkelen heter Lars (han med «Jon har fått sæ dame») og tante heter Kari (hun mystiske med alle de fine popvisene).

Men i motsetning til resten av familien, synger Kaia på engelsk.

Prosjektet hennes er også atskillig mer ambisiøst enn både onkler og tante noen gang har dristet seg ut i, tvert imot står Bremnes-familien vanligvis for det jordnære.

Mgp jr.

Kaja Bremnes var med i «Melodi Grand Prix Junior» som 15-åring i 2003. Fire år seinere spilte hun på Bylarm - og så ble det stille lenge. Kaja møtte veggen. Hun var riktignok tilbake på Bylarm to år seinere, men først nå foreligger debutplata som skulle kommet i 2007.

I mellomtida har hun tatt artistnavnet Kaia, hun er blitt 23 år og hun har bosatt seg i København for å utdanne seg til møbelsnekker.

Bredt lerret

Hun og produsent Andreas Mjøs (Jaga Jazzist) spenner opp et bredt lerret og prøver å fylle det som best de kan - ofte med bred pensel. Men andre har gått opp den samme stien før dem.

For sjøl om Kaja Bremnes har en klar og tydelig stemme, er det umulig å høre på henne uten samtidig å tenke på særlig islandske Björk (ikke minst i fraseringa) og Susanne Sundfør (i særdeleshet på hennes - også svært ambisiøse - «The Brothel», for øvrig produsert av en annen Jazzist, Lars Horntveth).  Så stort og bredt anlagt er det likevel ikke.

La la la...

Her er også en «haug» med artister - fra Kaia sjøl på flygel, keyboard og autoharpe til elgitarer, blåsere og store kor. Det er mektig, likevel føles det av og til litt hult - som elektronikainspirert musikk ofte kan gjøre.

Også på tekstsiden har unge Bremnes noe å lære av familien. Det kan bli for enkelt og pludrete (best eksemplifisert ved en tittellåt som bare heter «La La La»). Den følges av «Mathilda», som åpner på samme måte (altså med en rekke la la la'er). I «Spring» går det i ai, ai, ai, ai i refrenget.

Veien fra naiv til banal kan være ganske kort.

Storslått

Albumet åpner meget lavmælt og behagelig med enkelt pianokomp («Daniel») og veksler siden mellom det storslåtte (tittellåten og elektronikainspirerte «Mathilda») og det lavmælte («Time Is Slow») og tilbake til storslått elektronika/pop («I Was A Waltz» og singelen «Peanuts And Jellybeans»).

Sånn fortsetter det til «Mathilda» i «radioversjon» avslutter albumet.

Og - det er i de få rolige låtene Kaia er best, som når hun i den mest dempa av dem, «Facts For Fools», finner fram til sårheten både i pianospill og stemme. Også stillferdige «Ada» har noe av dette i seg, og gjennom arrangementet framstår Kaia her mer tydelig som en artist på egne bein.

På motsatt side virker enkelte låter overlesset, de snakker liksom bare med store bokstaver. Men - hun skal ha for at hun vil noe.