I går avsluttet jeg en serie på tre samtaler med et kroatisk ektepar og deres to barn på henholdsvis fem og to og et halvt år. Foreldrene, som begge er velutdannede og driver egne virksomheter, henvendte seg etter et foredrag og ba om en konsultasjon. Jeg skriver om dem her fordi de i deres holdninger og livsstil på mange påter ligner mange andre oppegående og engasjerende foreldre som etter tre til fem år blir lei og opplever konflikter de ikke hadde forestilt seg. Eller rettere sagt, som de hadde håpet å unngå gjennom å gjøre en rekke bevisste valg til fordel for barnas trivsel og utvikling

Moren hadde vært hjemme i halvannet år med det første barnet og ett år med det yngste - det vil si to og et halvt av fem år totalt. Den eldste begynte i barnehage som treåring, men bare fire timer om dagen, og resten av tida var det enten foreldrene eller mormor som tok hånd om dem. Etter planen skal den yngste begynne i barnehage om et år, eller kanskje først når den eldste begynner på skolen.

Begge foreldrene lyser av glede og velvilje når de snakker om barna, og de har en forbilledlig vennlig omgangstone med dem. Det skal sies at foreldrene er «som skapt for hverandre», og det er en stadig strøm av varme mellom dem etter ni års samliv.

Deres åpningsreplikk er «Vi kommer oftere og oftere i situasjoner der vi opplever barna våre som urimelig krevende, og selv om vi ikke viser det, blir vi oftere og oftere irritert på dem. Vi er helt klar over at det må være oss selv som gjør noe galt, men kan ikke selv få øye på hva det er.» Samtidig forsøker eldstemann å få farens svar på fem forskjellige spørsmål, og faren smiler skjevt og sier
«Nå, for eksempel.»

I løpet av den neste halvtimen gjentar det samme scenario seg med to barn som har hver deres helt alminnelige og naturlige ønsker og behov, men fullstendig mangler fornemmelse for foreldrenes. Foreldrene gjør på deres side sitt aller beste for å si ja og nei, men etterspørselen er for overveldende og forklaringene fra begge parter tar altfor lang tid. Barna har lagt seg til foreldrenes stil, så de er verken høytropende eller på annen måte irriterende i deres form, men ikke desto mindre veldig utholdende.

Som familierådgiver har jeg utviklet min egen personlige sjekkliste over voksenatferd som er problematisk og har negative følger for barnas atferd. Bortsett fra at de litt for mange og lange forklaringene til barna, klarer begge foreldrene seg godt. De gjør altså ikke noe som etter alminnelig erfaring skaper problemer i samspillet med barn.

Likevel har de altså et problem som mest merkbart påvirker foreldrenes trivsel negativt. På den ene side, om vi ser på det som er og skjer, kan barnas oppførsel beskrives som normal og alderspassende. Ser vi imidlertid på det som KURSIV ikke KURSIV er, ser vi to barn som egentlig oppfører seg som det vi kaller «bortskjemte» barn. Bortskjemte barn er alltid barn som får for mye av noe de ikke har behov for, og dermed for lite av noe annet de faktisk har behov for. Her er det viktig å huske at barn ikke av seg selv kjenner forskjellen på lyst og behov — det er de voksnes jobb.

Det som mangler er barnas fornemmelse for de voksnes behov. De mangler ikke empati i forhold til hverandre eller andre barn, men behandler deres foreldre ut fra en forventning om at disse naturligvis alltid er til rådighet og alltid parate til å prioritere barnas behov høyest. Hvorfor har de utviklet denne oppførselen? Fordi det er deres erfaring! Sånn har det vært hele deres liv, og hvis noen forsøker å belære dem om noe annet, velger de som alle andre barn å stole mer på deres erfaringer — de voksnes faktiske atferd — enn på deres ord og argumenter.

Men, men. Disse foreldrene sier jo faktisk nei, så hvordan henger det sammen? Ja, de sier ofte nei til ønsker som barna har og som foreldrene av forskjellige grunner ikke er villige eller i stand til å oppfylle. Det er sant nok. Problemet ligger i hele deres grunnfilosofi, der barna hele tida bør være i sentrum, være det viktigste i foreldrenes liv, må ha kjærlighet og oppmerksomhet i rikelige mengder, og så videre. Det er mange måter å formulere det på.

Denne grunnleggende holdningen gjør noe med foreldrenes utstrålig - det vil si det budskapet deres kropper, ansikter, øyne og stemmer sender til barna - og det låter enkelt og greit som «Vi er til for dere og kun for dere og alltid for dere!»

I fem år har det faktisk lyktes disse foreldrene å leve opp til dette budskap, men nå begynner de å merke at deres fine filosofi koster dyrt i det lange løp. Den tærer voldsomt på foreldrenes ressurser og det forventede utbyttet i form av gode, respektfulle og kjærlige relasjoner uteblir. Det krevet et betydelig mot å innse dette og skaffe seg hjelp. De fleste foreldre ender med å kritisere sine barn og belære dem om familielivets sosiale aspekter, eller enda verre: å «sette grenser» i form av regler og forordninger som skal demme opp for barnas oppførsel.

Disse foreldrene hadde ingen problemer med å gjenkjenne seg selv og hverandre i min beskrivelse, og ville selvfølgelig vite «hva kan vi gjøre?» Svaret avhenger naturligvis helt av hvem foreldrene er, hvordan de tenker, hva deres ønsker og drømmer handler om, og så videre. Men grunnleggende handler det om at alt dette også får plass i familien. At de for eksempel ikke tilrettelegger hver eneste helg ut fra hva som er «for barn», men inkluderer sine egne ønsker i planleggingen. At de tar seg tid til å være alene sammen, at de skaffer seg ro til å bli ferdig med deres egne samtaler og diskusjoner. Til å snakke med venner og venninner, og så videre.

Den menneskelige hjerne er (dessverre) så uheldig inrettet at den tenker i motsetninger. Så når unge foreldre vil noe annet enn deres egne foreldre ville eller gjorde, kommer de ofte bare til å gjøre det motsatte, og tar seg ikke tid til å tenke gjennom forskjellige alternativer. For eksempel «Mine foreldre hadde aldri tid til oss, ergo skal våre barn ha rikelig med tid» eller «mine foreldre bestemte alt, så her lar vi barna bestemme».

Som så ofte før, foreslo jeg foreldrene at de skulle sette seg ned med barna og legge kortene på bordet:
«Siden dere ble født har vi alltid syntes at dere skulle få alt vi kunne gi dere. Nå har vi oppdaget at vi har glemt våre egne behov, og det har vi bestemt oss for å gjøre om på. Det betyr at vi nok vil begynne å si mer nei til dere enn vi pleier, men sånn blir det nødt til å være om vi også skal ha det godt og godt med hverandre her i familien vår. Det blir sikkert litt vanskelig for dere, men sånn må det være.»

Det tok disse foreldrene cirka tre uker å finne sine egne ord for denne meddelelsen og å samle det nødvendige motet til å få sagt det. De tenkte også i motsetninger, og mente at deres velkjendte stil var kjærlig og den nye var egoistisk. I denne familien reagerte ikke barna merkbart, og det kostet bare noen få ukers frustrasjon før alle trivdes med den nye verdensordningen. Forklaringen er at foreldrenes måte å være foreldre på hadde vokst ut av overskudd og glede. I andre familier vokser tilsvarende oppførsel ut av angsten for konflikter, skyldfølelse og dårlig samvittighet, og så tar forandringsprosessen mye lenger tid.

Foreldre har ansvaret for ledelsen i familien, og omfatter naturligvis hensynet til barnas ve og vel, men det går bare barna godt om alle i familien trives. Derfor er det viktig, også for småbarnsforeldre, å komme til familievennlige beslutninger, og ikke bare barnevennlige.