Det er ikke mer enn noen få uker siden rettssaken mot Norges mest berømte nålevende maler, Odd Nerdrum, var på trappene. Det føles som det har gått uendelig mye lengre tid. Etter mange års fravær i den norske offentligheten, gledet jeg meg oppriktig til å se Nerdrum igjen. Men det var før Nerdrums disipler kom krypende fram fra treverket i malerens ulike shabby chic-residenser.

Billedkunstner Per T. Lundgren åpnet ballet. Like etter domfellelsen i Oslo tingrett, der Nerdrum ble dømt til to års ubetinget fengsel, sa han at det ville være som å putte «en påfugl i hønsebur». På debattsidene i Aftenposten har de vrimlet, og synspunktene kan sammenfattes i én setning, formulert av Helene Knoop, malerinne og tidligere Nerdrum-elev: «En alminnelig nordmann synes nok dommen er rettferdig fordi han selv aldri kan bli en Nerdrum». Foreløpig siste bidragsyter er forfatter og skribent Henning Næss, som i et debattinnlegg finsliper dette sentrale argumentet og fastslår at nordmenn er preget av den «felles mentaliteten som alltid vil prege et lite land, det til dels ubevisste, mens også bevisste hatet til mennesker som rager over dem selv, intellektuelt og emosjonelt.»

Hva skal Nerdrum med fiender, når han har slike venner? Mitt problem nå er i alle fall ikke Nerdrum selv, men hans kollektiv av nesegruse beundrere — som fra sitt perspektiv nede på bakken ser det som et alvorlig sykdomstegn for landet at ikke alle andre også ligger der nede sammen med dem.

For Norges skyld tror jeg det vil være en god idé om Nerdrum emigrerer til Island igjen. Jeg unner ham å leve og bo i hjemlandet, men han har tydeligvis en svært uheldig innvirkning på enkelte av menneskene her. Når noen karakteriserer denne kretsen som en sekt, bør det egentlig ikke legges humor eller ironi i begrepsbruken — for det er en sekt, i den forstand at medlemmene synes å miste dømmekraft og definerer seg selv ut av samfunnet.

Selvfølgelig går det an å irritere seg over Nerdrum, også. Han har karakterisert skattesaken mot ham som en slags kulturpolitisk vendetta — men saken angår tross alt ham. Alle opptrer mer eller mindre selvrettferdig, det er naturlig. Noe helt annet er det å investere all sin ære i å forsvare en annen person i like, eller ofte mer, absurde vendinger. For alle andre enn Nerdrumsekten selv framstår støtteerklæringene de siste ukene som enten idioti eller galskap — avhengig av hvor i sykdomsforløpet avsenderen befinner seg.

Hvorfor har ingen av dem forslått å sone straffen for ham? Det er en juridisk umulighet, men slike hensyn ser ikke ut til å legge begrensninger på Nerdrum-vennene. Det eneste logiske ville derfor være at de alle sammen rekker fram håndleddene, og høytidelig ber om å legges i jern (ikke strips). Da får vi to års pause fra meningene deres — og Nerdrum får male.

Jesus-mytologiseringen av Nerdrum hindrer dem antakelig i å komme med et slikt forslag. Forfølgelsen av Nerdrum er et bærende element i deres tro, og fengslingen av ham fullbyrdelsen av profetien. De ønsker å se at samfunnet fester deres mester til korset, mens de står hylende under — uten å hjelpe.