Etter attentatene 22. juli må vi diskutere våpentilgangen i Norge. Skyttermiljøene bør selv ta initiativet.

Tips oss 2400
I mediedekningen av attentatene 22. juli har det vært relativt stille rundt Anders Behring Breiviks medlemskap i en pistolklubb og miljøet der. Hvorfor har mediene ikke interessert seg like sterkt for dette miljøet som for andre miljøer i gjerningsmannens omgangskrets? Tilgang til våpen burde være et hovedspørsmål i denne saken. Skyttermiljøet har en mulighet til å ta et ansvar for å belyse og lære av denne saken. De må starte med å være åpne.

De ideologiske motivene til gjerningsmannen er grundig dekket, det samme er hans politiske bakgrunn i Frp, og hans familierelasjoner. Men det er altså tilgangen til, og bruken av våpen som markerer det fundamentale skillet mellom denne mannen og andre med de samme holdningene som ham. I den sammenhengen burde hans muligheter og metoder for å skaffe seg våpen være langt mer fokusert enn de har vært hittil.

I mediedekningen av terroraksjonene har Breiviks pistolklubb tilsynelatende fått melde seg selv ut. Og dette har mediene tydeligvis respektert, uten at vi vet hvorfor, eller om det egentlig er grunn til slik tilbakeholdenhet. Mediene må selvfølgelig respektere mange personers ønsker om å slippe oppmerksomhet, og ugjerningene er sannsynligvis like tunge å oppleve for denne klubben som for alle andre som har vært i gjerningsmannens omgivelser. Men mange har likevel ikke sluppet medias undersøkelser.

Medlemskapet i Oslo pistolklubb er ifølge mediearkivet Retriever nevnt i mediene 34 ganger, det samme antallet som Felleskjøpet, hvor Breivik kjøpte bombematerialet. Forskjellen er at Felleskjøpet har vært åpne og har latt seg intervjue flere ganger om hva som har foregått. I tillegg har de lovet å innskjerpe rutinene. Oslo pistolklubb virker som de har stengt dørene for media, og skyttermiljøet har ikke signalisert endringer i rutiner eller holdninger.

I sitt såkalte manifest skriver Breivik: «Å anskaffe pistol lovlig, er litt vanskeligere. Jeg har vært medlem av Oslo pistolklubb i noen år, men det kreves at man trener regelmessig for å få våpenløyve. Jeg må nok trene mer i vinter og opparbeide meg solide resultater, noe som bør sikre løyve, konstaterte han i dagbokdelen av sitt såkalte manifest, datert august 2010.»

Breivik var medlem av Oslo pistolklubb fra 2005 til 2007 og siden juni 2010. Breivik deltok på 13 organiserte fellestreninger og én konkurranse siden juni 2010. Etter flere treninger hos Oslo pistolklubb i løpet av vinteren, søkte han i januar i år om tillatelse til å kjøpe en 9 mm Glock 17-pistol, noe han fikk innvilget. Et annet av våpnene på Utøya, en Ruger Mini halvautomatisk rifle fikk han kjøpt etter å ha av avlagt jegerprøve, men vi vet ikke i hvor stor grad han trente med dette våpenet i klubben eller andre steder.

På tross av at klubbens rolle i Breiviks planer har mediedekningen av denne klubben vært nesten totalt fraværende. Et typisk eksempel:

«Men ingen som møtte ham i denne sammenhengen vil fortelle noe om ham. Vi uttaler oss ikke om denne saken», sier pistolklubbleder Siri Vaggen Olsen til Dagsavisen 25. juli.

Denne holdningen blir gjentatt i VG 24. august: «Når det gjelder de våpnene han har brukt har Oslo pistolklubb i den grad vi har noen informasjon, delt dette med politiet og vil ikke kommentere dette nærmere, opplyser styret i Oslo politiklubb til VG.»

Klubben har stengt media ute. Spørsmålet er om media kan akseptere dette, eller offentligheten. Det er selvfølgelig prisverdig å gi etterforskningsrelevante opplysninger til politiet, men en idrettsorganisasjon som får offentlig støtte har også et ansvar for å vise åpenhet.

Selv om dette sikkert er en vanskelig situasjon for klubben og dens medlemmer, er det likevel mange spørsmål som det ville vært interessant å høre ledelse og medlemmer svare på. Et av hovedspørsmålene er selvfølgelig hvordan Breivik trente og med hvilke våpen. Vel så viktig er spørsmålet om det var noe i hans oppførsel som kunne ha utløst noen alarmer. At det spørsmålet er høyst relevant har det sluppet ut i hvert fall en liten pekepinn på:

«Breivik var medlem av Oslo pistolklubb, men beskrives som en typisk 'gratispassasjer'.
- Uten at jeg kjenner ham, så virker det som en som altså at han bare har blitt medlem for å få våpentillatelse, sier Trond Gjellum, tidligere aktiv medlem i Oslo pistolklubb.» Nordlys, 24.07.2011.

Vi vet ikke bakgrunnen til at formuleringen «gratispassasjer» er brukt i dette sitatet, så er den svært interessant, og burde føre til videre undersøkelser. Begrepet «typisk gratispassasjer» tyder for det første på at denne typen medlemmer er såpass kjent i klubben at de har fått et eget begrep. Det kan være mange slike medlemmer, og det kan være noe alle vet, men ikke gjør noe med. For det andre tyder formuleringen på at fenomenet er akseptert i miljøet. Aksepten kan være et uttrykk for maktesløshet eller for manglende aktsomhet. Uansett må det diskuteres og i hvert fall omtales av mediene.

Det forrige store politiske attentatet i Norge, var attentatet mot William Nygaard. Det inneholdt også noen av disse elementene. Den hovedmistenkte i dette attentatet var medlem av en pistolklubb. Våpenet som ble brukt i attentatet ble sannsynligvis kjøpt på en av denne klubbens skytebaner.

Lærdommene fra de alvorlige skolemassakrene i USA understreker relevansen av spørsmålet om våpentilgang. Det er et par kjennetegn ved morderne som går igjen i alle massakrene, fra Columbine High School til Virginia Technical University. Gjerningsmennene hadde sterke symptomer på psykisk lidelse og de hadde lett tilgang til våpen. Dette er ikke overraskende i amerikansk sammenheng, hvor våpen finnes i overflod. For disse gjerningsmennene var det familiemedlemmer eller naboer som var leverandører, enten frivillig eller ufrivillig. Diagnosene er det komplisert å gjøre noe med, våpentilgangen atskillig enklere.

I Norge bør debatten om våpentilgang kunne foregå i mindre dogmatisk former enn i USA, og den debatten bør tas nå. Det hadde vært passende at skyttermiljøet selv tok initiativet. Uansett hvor man finner de grunnleggende motivene for ugjerningen 22. juli, kommer man ikke bort i fra at det var tilgangen til våpen og eksplosiver som ga gjerningsmannen mulighetene til å gjennomføre sine planer. Og disse mulighetene er det på mange måter lettere å gjøre noe med enn motivene.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør