Geir Lippestad (47) har påtatt seg rollen som djevelens advokat. Han er forsvarer for Norges mest forhatte mann.

Tips oss 2400
Holmlia-saken: I 2001 forsvarte han Ole Nicolai Kvisler, en av nynazistene som  drepte Benjamin Hermansen.  Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADET.

Holmlia-saken: I 2001 forsvarte han Ole Nicolai Kvisler, en av nynazistene som drepte Benjamin Hermansen. Foto: Bjørn Langsem/DAGBLADET.

Det første jeg tenkte da jeg fikk telefonen, var at det var uaktuelt. Helt uaktuelt.

Geir Lippestad
Det var sommer, det var sol: Geir, kona og deres sju barn koste seg på båtferie i sommer. Fram til smellet.

Det var sommer, det var sol: Geir, kona og deres sju barn koste seg på båtferie i sommer. Fram til smellet.

Geir Lippestad

Født: 7. juni 1964 på Hønefoss

Familie: Signe Lippestad. Til sammen har de sju barn, hun fire barn fra før, han to barn, ett barn sammen.

Om ti år: Da arbeider jeg som advokat.

Din beste egenskap? Jeg tror at jeg er flink til å vise omsorg.

Din verste egenskap? Jeg har vanskelig for å si nei, og har en tendens til å påta meg for mange oppgaver. For mange jern i ilden, for mange baller i lufta, hvilket gjør at blikket er rettet for langt frem. Viktige detaljer blir borte underveis. Jeg er distré rett og slett.

Hvem beundrer du: Jeg beundrer alle de som gjør en frivillig innsats i organisasjoner og foreninger. Men også folk innenfor helsevesenet som tar seg av mennesker i krise. Fantastiske folk.

Hvis du kunne reist tilbake i tid? Amerika på 1800-tallets, da nordmenn utvandret og slo seg ned.

Hva er du redd for? Å ikke lykkes som pappa.

 Hva leser du: Faglitteratur. Og krim som Camilla Läckberg og Henning Mankell.

Du har fri og kan dra hvor du vil? Seilbåt, Sverige.
Krumbøyd under en svart paraply haster Geir Lippestad inn Øvre Slottsgate. Han kommer fra Oslo tingrett, der han nok en gang har møtt en vegg av mikrofoner, diktafoner, kameraer og spørsmål. Med det store alvoret som har preget en hel nasjon, svarte han saklig, veloverveid, juridisk, før han trakk seg tilbake. Forsvant bak en dør, heis ned. Han hadde slått opp paraplyen og glidd umerkelig ut i de svartvåte gatene. Alene. I forunderlig kontrast til mediehysteriet minutter tidligere.

Han hilser, går inn i en kafé, stiller seg ved disken. Sier noe om at han hadde bestilt en kyllingsalat, men rakk ikke spise den, om han kunne få den nå?

Han drar av seg slipset, bretter det sammen og legger det i den brune skinnveska. Nei, avhørsprotokollene bærer han ikke med seg, sier han. Det våger han ikke. De ligger trygt bevart, mumler han, gjentar, de ligger trygt bevart.

I to uker hadde Geir Lippestad feriert på den svenske vestkysten. Han har en 36 fot stor seilbåt, en båt som skulle hete «Good Life», men Lippestad er ikke så stiv i engelsk, og den ble registrert som «God Life». Hele familien var med, og de er en stor familie, sju barn, de eldste med kjærester, og derfor hadde de leid ei hytte i Bohus Malmøen, mellom Smögen og Lysekil.

- Torsdag skulle vi hjem. Kona tok bilen og de fleste av ungene, mens jeg skulle ta båten med de to yngste, treåringen og 11-åringen. Den kvelden ankret vi opp i Engelsviken. En nydelig kveld, vi spiste fiskesuppe, hørte på Evert Taube, og jeg tenkte: Nå er det godt å leve.

Neste dag våknet de opp til ruskevær, Oslofjorden blåste hvit.

- Jeg stuet ungene opp under sprayhooden, så de ikke skulle ramle over bord. De spilte spill, holdt seg fast, vi sang og hadde det egentlig litt gøy. Vi hadde planlagt en overnatting i Drøbak, men det var så dårlig vær og vi bestemte oss for å seile rett hjem. Rundt halv fire var vi kommet mellom Nesodden og Aker Brygge, og vi hørte et drønn. Nå tordner det, tenkte jeg, for det var vær for torden.

Så kom den første telefonen. De ringte fra kontoret, sier han og nikker mot taket. Kontoret ligger noen etasjer over der han nå sitter med kyllingsalat.

Båten ble fortøyd i Frognerkilen, og kona hentet dem. De kjørte til villaen på Nordstrand, slo på tv. Byttet kanaler. Det var absurd, det var grotesk, det var uvirkelig, surrealistisk.

- I ett-tida gikk jeg til sengs. En eller gang i løpet av natta vekket kona mi meg og sa at ofre på Utøya var oppjustert til åtti.

Han sovnet igjen.

Klokka sju om morgenen ringte mobiltelefonen.

- Det er politiet, sa en stemme. Hjertet stoppet et lite sekund da, og min første tanke var: Nå har de dårlige nyheter.

- At noen du kjente var ...

- Ja. Så sier stemmen: Du har kanskje hørt hva som har skjedd? Ja, sa jeg. Og han sa: Vi har pågrepet en person, og han ønsker deg som forsvarer.

Lippestad stanser, tygger, venter.

- Sa han navnet på den pågrepne?

- Det husker jeg ikke om han gjorde. Nei, jeg tror ikke det. Men han sa at de ville ha en rask tilbakemelding.

- Tenkte du: Hvorfor meg?

- Ja, selvfølgelig. Det var det store spørsmålet. Jeg tenkte på Holmlia-saken. Hvis det var noen fra det høyreekstreme miljøet, kunne jeg ha møtt dem i den saken. Noe sånt.

Det var ikke opplagt at terroristen skulle velge Geir Lippestad som forsvarer. Landet er fullt av høyprofilerte forsvarsadvokater, hvorfor ham? Våre verdier er kunnskap og engasjement, står det nettsida til Advokatfirmaet Lippestad, og saksområdene er Arbeidsrett, Organisasjonsrett, Erstatningsrett, Økonomisk kriminalitet og Fast eiendom. Ikke et ord om strafferett. Riktignok var han forsvarer for nynazisten Ole Nicolai Kvisler som ble dømt for medvirkning på drapet av Benjamin Hermansen, men det ligger ti år tilbake i tid.

- Det første jeg tenkte da jeg fikk telefonen, var at det var uaktuelt. Helt uaktuelt! Gjennom Holmlia-saken vet jeg hvordan det er å forsvare en, hva skal jeg si, hatet person. Omfanget her var et helt annet, sier han.

Han vekket kona. De snakket sammen.

- Vi visste jo at dette kunne bli ekstremt belastende, ikke bare for meg, men for hele familien. Jeg kledde på meg og gikk en lang tur, rundt omkring, hvor jeg gikk, husker jeg ikke, men jeg gikk og gikk, og tenkte på alt som tilsa at jeg ikke skulle påta meg oppdraget. Familien, gode klienter, samarbeidspartnere, ubehaget, hva det ville gjøre med mitt navn.

- Hva talte for å ta saken?

- Dette kan høres litt rart ut, men når ting blir for uoversiktlig, når det er for mange inntrykk, når alt er kaos, er det umulig å ha noen fornuftig vurdering. Så gikk en klar tanke gjennom meg. Jeg har alltid vært stolt av vårt rettssystem, og hvor viktig det er for demokratiet. Da den tanken slo seg, følte jeg en ro. Dette var en viktig samfunnsoppgave.

Han gikk hjem, fortalte kona hva han var kommet fram til.

- Og kona, som er den tøffe av oss, sa: Da skal du gjøre det. Jeg var ikke helt bestemt, men tenkte: Jeg drar inn og møter ham. Er til stede på det første avhøret, og bestemmer meg i løpet av kvelden.

- Vurderte du om du var faglig kompetent?

- Det var en av vurderingene, ja. Jeg føler absolutt at jeg er faglig i stand til dette oppdraget, og det er med stor ærbødighet jeg sier det. Strafferett er komplisert og vanskelig, men i denne saken er ikke jussen det vanskeligste. Det er det menneskelige aspektet.

Han satte seg i bilen, kjørte de sju kilometerne fra Nordstrand til politihuset på Grønland.

- Jeg var der halv ett. Det var sperringer og bevæpnet politi, og jeg parkerte bilen i gata, puttet penger på automaten, ikke nok, skulle det vise seg, for jeg fikk bot. Jeg gikk opp mot politihuset, sa hvem jeg var. Og så ble jeg sluppet inn og ført gjennom disse lange kjellergangene. Der ble jeg plassert i et lite advokatrom, ti kvadratmeter, murvegger, ett bord, to stoler, ellers nakent. Jeg satte meg, og ventet på at siktede skulle komme.

- Hva tenkte du da?

- Det var alle følelser på en gang. Det er klart, man gjør seg noen tanker om hva man vil møte. Jeg hadde forstått det slik at han hadde erkjent de faktiske forholdene, og det var ingen tvil om at det var ham. Inn på rommet kom en person i håndjern, men bortsett fra det: Han som så ut som deg eller meg, helt vanlig.

- Hvordan begynte du samtalen?

- Hvordan har du det, spurte jeg, og han sa at han hadde det bra. Jeg spurte om hva som hadde skjedd, og han fortalte rolig hva han hadde gjort. Veldig detaljert. Han snakket om sin ideologi, og jeg gjorde det klart at jeg ikke delte hans syn, selvfølgelig. Det aksepterte han, og sa: Jeg vet jo hva du har jobbet med.

- Han hadde googlet deg?

- Sannsynligvis. Jeg fortalte hvilke rettigheter han hadde, og spørsmålet var om han ønsket å forklare seg. Det ønsket han, og vi ble ført opp i et avhørsrom. De første avhørene begynte rundt to. I sjutida bekreftet jeg at jeg påtok meg oppdraget, og det ble gjort kjent. Vi fortsatte avhørene til elleve om kvelden. Da hadde vi holdt på i åtte-ni timer, i et lukket rom, nærmest i en katakombe, helt isolert, uten telefon, og jeg hadde ikke fått med meg noe av det som hadde skjedd på utsida av stemning og folks reaksjoner. Da jeg kikket ut fra sjette etasje, og så ned på havet av pressefolk som ventet utenfor, tenkte jeg: Hva i all verden skal jeg si? Det var et voldsomt behov for informasjon. Jeg gikk ut, og husker ikke helt hva jeg sa.

- Du virket rolig, men rystet?

- Ja, jeg vet ikke. Noen sier at jeg framstod som rolig, men inni meg var det et hav av følelser. Av forskjellige årsaker har jeg lært meg noen teknikker for å være rolig i krisesituasjoner, og for meg var dette nesten en krisesituasjon. Punkt en: Møte pressen. Punkt to: Prøve å sette ord på ting som var umulig å sette ord på. Men jeg forklarte hvorfor jeg påtok meg oppdraget, og så kort og konsist som mulig, om årsak og hva han hadde tenkt.

Lippestad kom hjem rundt midnatt.

- Min rolle som forsvarer var ikke klar for folk. Det var mye aggresjon, mistenkeliggjøring, og situasjonen var spent og uavklart. Det var en veldig trafikk på sosiale medier. Det hadde også vært folk i hagen vår, og noen hadde sprayet slagord på en transformatorkiosk like ved.

- Hva skrev de?

- Jeg husker ikke ordrett, men de henviste til Benjamin-saken og ... Nei, det var ikke noe positivt. Jeg var helt utladet, det var vi alle sammen, og alle som var hjemme den kvelden, vi la oss på samme rom.

På mandag merket han dreiningen, som han sier.

- Da skjedde det underlige, og det som gjør meg stolt av å bo i Norge: Jeg merket en dreining fra fiendtlighet mot meg og min forsvarerrolle, til en forståelse. Det første signalet var da et av barna kom inn og sa: «Pappa, det er startet en Facebook-gruppe til støtte for deg». Da ble jeg veldig glad, ikke minst på grunn av ungene.

Siden arrestasjonen fredag 22. juli har Geir Lippestad vært til stede i alle avhørene.

- Hvordan er det å sitte og høre han fortelle i detalj om drapene?

- Man må mentalt forberede seg på avhørene, og ha en profesjonell tilnærming. Aldri gå inn der med, eh ... følelser. Så får man heller avreagere når man kommer hjem. Hvordan? Jeg går turer. Tenker.

- Det må være mye som har gjort inntrykk?

- Selvfølgelig, og det er slike ting som kommer til kjennskap etter hvert.

- Det er din sykepleierkone du snakker med?

- Ja, kona, gode kolleger og så snakker jeg mye med en god kamerat som er lege. Vi vokste opp sammen i Prinsdal. Det var hans far som fikk meg til å bli advokat.

Geir Lippestad er født på Hønefoss, og levde sine første år i ei lita bygd på Ringerike. Han bodde i skauen, som han sier, med en eldre bror og en yngre søster. Mor var hjemmeværende, far var bygningsingeniør. Han var seks år, da familien flyttet tilbake til Oslo, til Prinsdal, øst for Holmlia. Allerede i 9. klasse, bestemte han seg for å bli advokat. Faren til bestevennen var høyesterettsadvokat.

- Han snakket mye med oss, og det virket som om han hadde et viktig og fint verv, sier Lippestad.

Høsten 1990 var han ferdig utdannet, og begynte på et advokatkontor på Harestua. Seinere ble han advokatfullmektig i Norges Forsikringsforbund, og enda seinere startet han kontor sammen med noen kolleger i Nedre Slottsgate i Oslo. Inntil han i 2005 søkte stillingen som generalsekretær i Hørselshemmedes Landsforbund.

- Hvorfor? Det er vel som med mye annet i livet. Interessene man får, blir til etter hva du selv føler tett på kroppen. Min kone og jeg har, med dine, mine og våre, til sammen sju barn fra tre til 19 år. Og to av dem er annerledes. Det ene barnet som er mitt, er veldig annerledes. Hun er multihandikappet og bortimot døv. Gjennom henne ble jeg oppmerksom på hvordan hørselshemmede og døve har det i Norge, og jeg opplevde at mange ikke fikk det livet som de burde få. Jeg hoppet fra advokatverdenen til organisasjonslivet, og drev med helsepolitikk i seks år.

- På grunn av din datter?

- Jeg skal ikke være mer skinnhellig enn å si det. Rebekka er snart 16 år og vi snakker sammen med tegnspråk, tegn til tale, som det heter. Poenget er at det var henne som gjorde meg interessert i helsespørsmål. Jeg burde selvfølgelig sagt det jeg var interessert i det siden jeg var tolv år, men det var nok henne.

Geir Lippestad er et ubeskrevet blad i norsk media. Det eneste som er kommet fram, er at han i 2009 søkte jobb som Kripos-sjef og likestillingsombud.

- Nei, ikke Kripos. Jeg har lest det, men skjønner ikke hvor det kommer fra. Jeg søkte på stillingen som likestillingsombud, for den jobben var midt i blinken for meg.

- Hvorfor det?

- Fordi man i en slik stilling jobber med alle ting jeg tror på: Like rettigheter, like muligheter. Jeg fikk ikke den jobben, og følte etter hvert at jeg sto ved et veiskille: Fortsette i organisasjonslivet eller ta opp igjen advokatpraksisen.

I 2010 startet han advokatkontor.

- Blant annet for å få mer kontroll over tida mi. Som generalsekretær var det mye reising. Nå ville jeg ha faste oppdrag for organisasjoner, pluss noen styreverv. Det var håndterbart og fint, men det ble mer og mer å gjøre, og jeg måtte ansette flere. Nå er vi fire. Og så kom denne saken.

- Hvordan er forholdet mellom deg og din klient?

- Det er et profesjonelt klient-advokat-forhold. Det vil si at jeg må legge til side alle følelser i forhold til hva han sier, hva han har gjort og hva han står for, og konsentrere meg om å ivareta hans rettigheter. Og behandle ham som et menneske.

- Du har vært svært åpen i forhold til hva en forsvarer normalt er?

- Ja. Det spesielle med siktede er at han forteller hva han har gjort, og har ikke noe imot at det gjenfortelles. Tvert om. Han har gjennom sitt manifest og i samtaler med meg vært klar på at han vil at jeg skal fortelle. Jeg har likevel valgt å holde tilbake, og heller bruke mine ord på det.

- Du har samtidig vært tydelig i dine karakteristikker av ham: Kald og uten empati?

- Jeg har brukt karakteristikker, ja. Jeg er blitt spurt om han angrer, er lei seg eller gråter, og når jeg ikke opplever at han angrer, er lei seg, eller gråter, og heller ikke vil at jeg skal gi uttrykk for det, blir det feil å framstille ham som annerledes enn det han er. Derfor har jeg uttrykt meg på den måten. Jeg vet ikke om jeg har brukt karakteristikkene kald og uten empati, det tror jeg ikke at jeg har sagt. Muligens på engelsk.

Tirsdagen etter angrepet, inviterte Geir Lippestad til en internasjonal pressekonferanse. Det var da han omtalte siktede som insane.

- Ja. Jeg gjorde det, sier han, lener seg fram.

Han vil først fortelle om bakgrunnen for denne internasjonale presskonferansen. Om presset fra mediene, om det å stå helt alene. Allerede mandag kveld var presset enormt, CNN, BBC, Al Jazeera, svenske, tyske kanaler.

- Jeg følte at jeg måtte gi noe informasjon, og så å trekke meg tilbake. Tirsdag morgen satte jeg meg i bilen, alene, for en advokat har ikke pressesekretærer eller kommunikasjonsrådgivere. Engelsken min er ikke akkurat topp, og jeg hadde sittet hjemme med kona og skrevet ned hva jeg skulle si. Jeg parkerte bilen, og gikk opp mot UD, der jeg hadde avtalt å møte dem. Jeg tenkte at det kanskje var ti kanaler der. På veien ble jeg stanset av to damer, som sa at de syntes jeg gjorde en god jobb og den ene ga meg en klem. I øyekroken ser jeg en horde journalister, og tenkte: Er det statsbesøk? Jeg rakk ikke reflektere noe videre over det før de ser meg, og kommer bokstavelig talt løpende mot. Jeg har ingen idé om hvor mange det var, men det var mange. De dyttet og skubbet, det var tusen spørsmål fra alle retninger. Det var helt uverdig.

De ble enige om å gå ned til det gamle Storebrand-bygget, der det var laget til et pressesenter.

- Først da skjønte jeg hvor stor denne pressekonferansen ville bli, og jeg hadde bare tida og veien på å tenke gjennom hva jeg skulle si. Jeg gikk sakte, rett og slett, for å få bedre tid, mens spørsmålene haglet hele veien. Vi kom inn, og jeg leste opp det jeg hadde skrevet, og tenkte: Skal jeg reise meg og gå eller skal jeg åpne opp for spørsmål?

Han åpnet for spørsmål.

- Da jeg fikk dette spørsmålet om insane ... Jeg tror ikke noe av det jeg har sagt er ugjennomtenkt, men jeg kunne valgt et annet ord. Mentally disturbed ...

- Mentalt forstyrret?

- Ja, noe sånt. Det jeg mente å si var at dette er ingen normal manns handling. Det ville jeg for all ettertid ha belegg for å si. Men så ble det insane, og jeg vet at dette er blitt diskutert mye blant jurister over hele verden.

- Føler du noe sympati for klienten din?

- Han ønsker ikke sympati. Jeg tror jeg kan svare på den måten, ja.
Jeg tror det er riktigst å svare på den måten.

- Hvor mye forteller du ham om reaksjonene utenfor?

- Jeg har fortalt ham i generelle ordelag om medieinteressen og om hvordan dette har påvirket samfunnet. At det har vært demonstrasjoner og en bølge av sympati for demokrati i Norge.

- Når du treffer ham, er det: «Hvordan har du det?»?

- Ja. Hvordan har du det på cella, får du luft, får du mat, får du spist, får du sove? Og selvfølgelig om saken. Er det noe han vil forklare seg mer om? Står han ved det han har sagt? Disse lange avhørene tas opp på bånd, de skrives ut og det produseres 50-60-70 sider. Utskriftene tar jeg med meg til fengselet, og så går vi gjennom, setning for setning, side for side, der han gis anledning til å kommentere, korrigere og presisere. Så langt har det vært kosmetiske ting som han vil endre, men han er veldig opptatt av det som står. Når det gjelder for eksempel sprengladninger er han detaljorientert, og bruker engelske ord og faguttrykk, og er opptatt av at disse blir stavet riktig.

- Jeg leste et sted at dere sitter på hver deres side av en glassvegg?

- Ja, i fengselet er det slik. Det er kommet nye forskrifter fra justisdepartementet i anledning denne saken, som sier at vi ikke kan møtes i samme rom uten at det er en glassvegg mellom oss. Men under avhør i politihuset sitter vi rett overfor hverandre.

- Du har sagt at dere kommuniserer greit når det gjelder konkrete ting?

- Ja. På et plan er han konkret og til stede. På et mer overordnet plan, når det gjelder hans samfunnssyn og bakgrunn for det han har gjort, er det vanskelig å ha en dialog. Han har dette kravet, som jeg generelt har omtalt som en omveltning av samfunnsstrukturen i Norge, der han ser seg selv som en sentral person. Samtidig skjønner han at dette ikke vil skje nå, men kanskje om noen år. Han har et verdensbilde som antakeligvis ingen andre har. Dette er noe som vil bli belyst når den medisinske sakkyndige rapporten foreligger.

I sitt manifest skriver han at arrestasjonen markerer overgangen til propagandafasen, og det viktigste med rettssaken er ikke å bli frikjent, men å spre innholdet i manifestet.

- Så langt i denne saken har han oppnådd alt han ville?

- Nei, det vil jeg ikke si. Virkelig ikke. Jeg vet ikke hvordan han vil tenke når han en gang får tilgang til aviser og ser hvordan nordmenn har reagert. Han så nok for seg et helt annet Norge etter terroraksjonen.

- Men han har et lengre perspektiv?

- Et 60-årsperspektiv, ja.

- Og i det korte perspektivet har alt gått slik han har forutsett: Oppmerksomhet rundt manifestet, fordømmelsen, latterliggjøringen ...

- Ja. Det er nok ingen reaksjoner som vil være overraskende for ham, nei. Det tror jeg ikke.

- Har han forklart hvorfor han valgte deg?

- Ja, det har jeg spurt ham om, og det han forklarer er at da jeg hadde mitt første kontor i Nedre Slottsgate, så leide han kontor i samme bygård. På den måten ble han kjent med mitt navn. Jeg kan ikke huske ham.

- Som medlem av Arbeiderpartiet er du ifølge hans definisjon en kulturmarxist?

- Ja, men ifølge hans definisjon, tror jeg, er alle som stemmer på partier som kaller seg demokratiske, kulturmarxister. Om jeg hadde vært KrF-er, høyremann eller venstremann, ville det gått ut på ett. Alle er fiender.

- Har du fortalt at du er medlem av Arbeiderpartiet?

- Nei, jeg har ikke sagt det direkte til ham.

- Ville ikke det vært relevant for ham å vite?

- Jo, og det er godt mulig at jeg på et punkt vil fortelle ham det. Men foreløpig har jeg ikke fortalt noe personlig om meg selv, utover at jeg ikke deler hans syn.

- Det er mange advokatkolleger som misunner deg denne forsvarerjobben?

- Det vet jeg ikke, men det er godt mulig. Det blir en historisk rettssak, ingen tvil om det, og jeg har forstått at mange advokater er blitt bistandsadvokater for de pårørende. Et sted mellom 80 og 90 stykker.

- Det er selvsagt altfor tidlig å prosedere, men ser du overhodet noe formildende?

- Det er det altfor tidlig å si noe om. Nå må først en endelig siktelse foreligge, deretter tiltale, og så må vi se hvilken jus vi skal bruke. Og så er det tilregnelighetsspørsmålet, selvfølgelig.

- Hvis de medisinsk sakkyndige erklærer ham som utilregnelig, så ...?

- Da blir det tvunget psykisk helsevern i stedet for fengsel, med samme sikringstiltak. Det er ikke snakk om han skal straffes eller ikke, men hvilken type straff.

- Du har sagt at det er som om han er i en boble. Sprekker denne bobla?

- Det tror jeg ikke.

- Vil han ikke før eller siden bryte sammen?

- Altså, det er mulig. Jeg er ingen fagmann på følelser og sjeleliv, og har sluttet å spekulere i hans psyke. Den biten må fagfolk ta stilling til. Men for å si det sånn: Jeg tror vi står overfor noe helt, helt, helt spesielt.

- Det ville selvsagt vært uprofesjonelt, men har du følt på behovet for å si: Skjønner du egentlig hva du har gjort!

Lippestad gløtter på sitt Seiko-ur, puster tungt ut, sier langsomt.

- Allerede før jeg påtok meg oppdraget, bestemte jeg meg for at jeg ikke måtte gå inn en følelsesmessig dialog med ham. Det måtte jeg klare, det må jeg klare. Vi er skrudd sammen så forskjellig, og følelsesmessig er vi på to forskjellige planeter. Derfor har jeg en profesjonell holdning, og den maska holder jeg til jeg kommer hjem.

Lippestad reiser seg, han skal hjem til familien. Tar opp mobilen, en iPhone, sjekker tekstmeldinger.

- Femti meldinger. Det er i dag, sier han kort, smiler fort.

- Hvordan opplever du trykket?

- Jeg skjønner behovet.•

hop@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt med utgangspunkt i artikkelen ovenfor. Tenk gjennom hvordan du vil framstå i det offentlige rom. Det er ikke forbudt å være anonym. Noen ganger kan det være påkrevet. Men i de fleste sammenhenger framstår en som skriver under fullt navn som mer interessant enn en som vil skjule sin identitet. Hold deg til saken, vis respekt og stor raushet overfor andre i kommentarfeltet. Hensikten med en debatt er å bidra til å berike ordskiftet i det offentlige rom. Vi vil ikke ha trakassering, trusler og hatske meldinger i våre kommentarfelt.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør

Debattregler

Mest kommentert

  • Moralismelinja

    Moralismelinja

    Har du slitt ut kroppen din i arbeidet eller fått en kronisk sykdom, og har tre barn? Synd for deg. (2030 innlegg) Les mer

  • Kulturkollisjon i klasserommet

    Kulturkollisjon i klasserommet

    Det bør ikke være opp til det enkelte institutt, eller den enkelte lærer å sette grenser for bruk av niqab. (1696 innlegg) Les mer

  • - Uten overgangsstønaden er jeg sjanseløs

    - Uten overgangsstønaden er jeg sjanseløs

    Alenemor Anne Kristine Lehn (28) frykter hun må gi opp studiene hvis politikerne strammer inn. (1472 innlegg) Les mer

  • Fylkeslegen i Troms varsler grundig gjennomgang av helseråd på kristen nettside

    Fylkeslegen i Troms varsler grundig gjennomgang av helseråd på kristen nettside

    Helsearbeidere: «Vi kan ikke anbefale noen å gå inn i en homoseksuell relasjon». (1314 innlegg) Les mer

  • Sjokkmåling for Frp - laveste på 17 år

    Sjokkmåling for Frp - laveste på 17 år

    - Frp har fått ansvaret for en usannhet om at statsbudsjettet er usosialt, sier Per Sandberg. (932 innlegg) Les mer

  • Svenskene latterliggjøres i russiske medier

    Svenskene latterliggjøres i russiske medier

    «Vi kan jo ikke se den grensa under vann.» (962 innlegg) Les mer

  • Svensk sikkerhetspoliti advarte om russiske krigsplaner allerede i april

    Svensk sikkerhetspoliti advarte om russiske krigsplaner allerede i april

    Russland har kjøpt store mengder kart over Sverige. (762 innlegg) Les mer

  • Det mystiske tankskipet har «forsvunnet»

    Det mystiske tankskipet har «forsvunnet»

    Hva gjorde det utenfor Stockholm? (713 innlegg) Les mer