-Man trenger faktisk ikke være stinn av gryn for å kunne spise her, sa Fredag, og studerte Engø Gårds fireretters «gårdsmeny» til 495 kroner. Robinson og Fredag hadde stukket innom den landlige hotell- og restaurantperlen på Tjømes østside en dag midt i fellesferien. De studerte menyene på terrassen i den lave kveldssola, med utsikt over grønne enger mot et lite glimt av sjø. I glassene hadde de Andre Clouet rosé champagne, på bordet sto grissini av butterdeig med sesamfrø, krydrede, ristede mandler, syltet løk, artisjokk, oliven og hjemmelagde potetchips med aioli. Man kan bli vant til sånt.


-Det blir nok fort dyrt likevel, svarte Robinson, og lot blikket vandre fra en kjent finansmann ved nabobordet, via en fisk- og skalldyrsmeny til 795 kroner, til «inspirasjonsmenyen» som kan serveres med fra tre til syv retter, priset fra 695 til 1095 kroner.


Både Robinson og Fredag var klare for inspirasjon, men syntes syv retter var i overkant. Kunne det la seg gjøre å ta vaktelen fra syvretteren inn i Fredags fireretter og Robinsons femretter? Det kunne det. Det var i ikke mye nei å høre fra den vennlige, lavmælte betjeningen på Engø.


I den nye, høyloftede spisesalen i andre etasje, med umalte trepaneler og rustikt møblement, fikk Fredag en plutselig assosiasjon til afterski.


-Er ikke dette litt som å være transportert til Geilo?


Særlig litt tidlig på kvelden faller det naturlig å avlevere denne typen replikker i dempet stemmeleie. Det er ikke akkurat løssluppen stemning på Engø gård.


-En kelner eller to med litt mer uformell selvtillit og utagerende sjarm hadde ikke skadet, mumlet Robinson. Ikke mange meterne unna sto to av de oppmerksomme, kelnerne ved sin stasjon. Samtalen ble ytterligere dempet av at Robinson og Fredag var plassert kloss inntil to andre gjester i det nesten tomme lokalet, nærmest trappa og lengst vekk fra utsikten. Det hjalp ikke at de hadde bestilt dager i forveien; de andre bordene var reservert til seinere på kvelden. Moral: Bestill i god tid, og be om utsikt.


Som appetittvekker fikk Robinson og Fredag en nydelig, rik rekesuppe. Etter dette ble den første ordinære retten en liten nedtur. Lettrøkt og posjert kveite med blini, rogn og rømme var frisk og sommerlig, men fisken kjentes litt overbehandlet, på grensen til trå. Kanskje man skulle nøyd seg med enten røking eller posjering?


Robinsons fjellørret fra Hardanger, med ertepuré, rogn, sprø toast, løk og hvit saus, var derimot utsøkt. Enda bedre var vaktelen med kirsebær fra hagen, pastinakk, østerssopp og et nærmest symbolsk stykke stekt foie gras. Lekre, søte, mørke smaker, med vaktelkjøttet et sted mellom kylling og due.


-Men de burde vært litt rausere med foie grasen, furtet Robinson.


Robinson og Fredag hadde bestilt vinmeny. Til kalvefileten kom en Barbera D'Asti 2004 fra Alfiero Boffa på bordet. En flott utviklet vin, med et hint av lakris.


-Mmm. Dette er den første av vinene jeg virkelig får lyst til å drikke mer av, sa Robinson.


-Så vidt jeg har registrert har du fått sjenerøst påfyll på alle, repliserte Fredag.


Den perfekt rosastekte kalven, med rødvin- og salviesaus, potetterrine, dampet kål, fritert shitakesopp og persillerot, var lekker og god, men ga ikke noe smaksmessig kick. Det gjorde derimot en hvilerett med et touch av molekylær gastronomi: Pasjonsfruktkrem med sjokoladekrisp og lavendelskum.


-Mm, så godt! Er det ikke ofte sånn at det er appetittvekkere, hvileretter og desserter som gir de største smaksopplevelsene? filosoferte Fredag.


-Jo! Alt er godt her, men det er kanskje de små tingene som skinner mest, sa Robinson, før desserten med ulike variasjoner over jordbær og sjokolade bekreftet hypotesen. Etter maten vanket det petit fours, god presskannekaffe og Leopold Gourmel konjakk på terrassen. Livet var så absolutt til å holde ut, mot et utlegg på fire tusen kroner.