Tre retter blir fort to for mye på Coco Chalet.

Tips oss 2400
Foto: Thomas Rasmus Skaug  / Dagbladet

Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet

Coco Chalet lå øde og tom, og ingen tjenende ånd svevde over gulvene.


Robinson og Fredag sto midt i lokalet og så spørrende på hverandre.


-Husker du da dette var byens hotteste spot for det nye og rare som het cappuccino? begynte Robinson. Før Fredag rakk å åpne munnen, materialiserte en servitør seg som en blid lampeånd og bekreftet at det bare var å velge bord etter behag.


-Pussig, men jeg har aldri tenkt over at det går an å spise full middag her. Coco Chalet er liksom så veldig kaffe, ostekake, vårrull, rask lunsj eller noe sånt, sa Fredag da de hadde fått plassert seg.


-Det går an, men spisekartet er ganske forvirrende, myste Robinson over menyen der alt fra sandwicher til ovnsbakt laks figurerte hulter til bulter uten inndeling i eksempelvis lunsj eller middag. Bare barnemeny og desserter var tilgodesett med egne rubrikker.


-Høres kamskjell med spekeskinke, deretter kylling og scampi på jernplate ut som en middag? spurte Fredag da menystudiet var unnagjort.


-I høyeste grad, sa Robinson.


-Hvis jeg da starter med nachos og fortsetter med en meksikansk peppersteik, har vi vel dekket minst to kontinenter, kanskje tre om vi tar med et par glass italiensk vin på kjøpet. Jeg finner bare fire viner på kartet, to røde, to hvite og alle svært enkle, så vinentusiaster kan få det litt stusselig her.


-Det aner meg at vi er bittelittegrann på feil sted til feil tid for en treretters middag, sa Fredag. -Jeg mener, servitøren er blid, men ganske uproff, jeg har verken fått spørsmål om jeg ønsker en apéritif til menyen eller sett snurten av isvann og brød. Foreløpig er det interiøret med den berømmelige vindeltrappa som trekker opp her.


Dessverre skulle ikke maten, som kom rimelig fort, endre på inntrykket. Robinsons tortillachips med hvitløksdip og søt chilisaus smakte slik tortillachips med hvitløksdip og søt chilisaus gjør i 9 av 10 tilfeller, verken mer eller mindre, og Fredags tre små grillede kamskjell og ene skinkeskive på en haug av slapp salat ble solid smaksoverdøvet av soltørket tomat og pesto.


Den fresende varme kylling-og-scampiretten hevet seg heller ikke over det trauste og litesmakende der den kom med ris og de samme sauterte grønnsakene som omkranset Robinsons grillede indrefilet.


-Hva som gjør denne kjøttretten meksikansk, skjønner ikke jeg, sukket Robinson. -Den er ikke vond, men det er stort sett én uspennende smak på tallerkenen, selv sausen er snill som en gammeldags norsk pensjonatkjøttkakesaus.


Heller ikke dessertene klarte å piffe opp entusiasmen ved Robinson og Fredags bord.


Fredags hjemmelagede karamellpudding halvsov i en karamellsaus helt uten punch, mens Robinsons ostekake var utstyrt med et gummiaktig gelélokk over en puddingaktig ostemasse fylt med ferskenbiter.


-Ostekake med våtdrakt, fnyste Robinson.


-Skal jeg hit igjen med det første, blir det nok for en kaffe i all enkelhet. La gå at kafeen er sjarmerende, betjeningen hjelpsom og hyggelig og prisnivået blant byens minst avskrekkende, men det kreves nok mer kreativitet og originalitet på kjøkkenet før Coco kan regnes med som en seriøs utfordrer i kampen om de litt mer kresne middagsgjestene.