ANMELDELSE: Det kan ikke ha vært enkelt for Gaute Heivoll å sette seg til med ny roman etter fjorårets gjennombrudd «Før jeg brenner ned». Desto større bragd at han da klarer å følge opp med så gjennomført vakker prosa som «Kongens hjerte».

Romanen er beskjeden både i format og på sin måte også tema. Liksom i «Før jeg brenner ned» har Heivoll også i denne hentet stoff fra virkeligheten. Men her har han gått noen hundre år tilbake i tid, til Kong Frederiks Danmark-Norge. 

Den onde syken

Radesyken - eller den onde sykdom - ble den kalt; endemien som herjet sørvest-Norge i siste halvdel av syttenhundretallet. Den hadde syfilisliknende symptomer, og forårsaket så store illeluktende sår at noen forbandt den med spedalskhet.

Det er den som har rammet de to hovedpersonene i dette tunge skjebnedramaet. Det vil si, det er en liten jente som er smittet og faren følger henne. De to tas inn til undersøkelse hos Dr. Deegen, for øvrig en «virkelig» lege, som på syttenhundretallet ble hentet fra Tyskland til Norge for å finne ut av den mystiske lokale sykdommen. 

«Hele underlivet hennes var angrepet og sterkt opphovnet (...). Det rant strimer av blank væske fra sårene, som om noe inni henne presset på og ville ut, noe ondskapsfullt og nådeløst.» heter det i boka, der Heivoll ikke sparer på elendighetsbeskrivelsene.

Kulde, død og forråtnelse

Sammen med blant annet en unggutt med et ben og en olding med uhyggelige skrik, skipes de to ut til en skute som skal frakte dem til Kong Frederiks hospital i København.

En reise omgitt av kulde, fukt, lukten av død og forråtnelse. Dialogene er knappe og skjebnetunge, selv havet og naturen er sykdomsbefengt:

«Man kunne se ribbeina grågule som hestetenner innhyllet i kaker av svart kjøtt og bleke hudfolder. Stanken ble ført bort med vinden».

Kunne bikket over

Men dette er også en vakker fortelling om en fars kjærlighet til sin datter. Han følger med angst rytmen i sykdommen, den radmagre kroppen, byllene som forsvinner for så å dukke opp. De lyse partiene i boka, for det er noen av dem, kommer gjennom farens drømmeliknende tilstander. Møte med kona og den andre datteren som døde der hjemme på gården, fuglekvidder, sollys og eng og varme.

Dette kunne selvsagt bikket over — både i elendighet og høystemt kjærlighet. Det gjør det ikke. Årsaken er Heivolls presise prosalyrikk, flommen av bilder er aldri tilfeldige.

Kanskje mest imponerende, den til dels langsomme romanen har en sterk indre spenning. Et driv som ligger i stilen, men også i spørsmålet om hvordan det går med de to. Her likner romanen et gresk skjebnedrama.