FILM: «Pushwagner» er en dokumentarfilm regissert av Even Benestad, August Baugstø Hanssen og Terje Brofos, bedre kjent som Pushwagner. Det vil si, Brofos har en tendens til å overta styringen og fortelle Benestad hvordan han bør regissere denne filmen - som handler om Brofos (f. 1940) og hans rufsete liv. Dette meta-grepet etableres helt i starten og flere ganger vender vi tilbake til Brofos sittende ved spakene i et rom som minner om et Pushwagner-bilde, der han «klipper» sammen historien om seg selv.  

Bare Push

 
Det er forståelig at Benestad og Baugstø Hanssen «vrenger» filmen og viser prosessen såpass eksplisitt, for dette er en dokumentar som i stor grad hviler på Pushwagners vilje (og evne) til å la seg portrettere. Her finnes ingen eksperter som plasserer Pushwagner kunsthistorisk eller analyserer verkene. Heller ikke Brofos snakker noe særlig om kunsten, men filmen veksler fram og tilbake mellom urokråka Brofos og det kunstneriske universet han har skapt gjennom en svært produktiv karriere.  

Presentasjonen av kunsten er svært vellykket og noe man tydelig har lagt mye arbeid i ved å gå «inn i» bildene og skape slående optiske effekter.  

Byoriginalen  

Even Benestad er kjent for sine personlige filmer («Alt om min far») som tar for seg harde liv og knuste drømmer («Natural Born Star»). Med «Pushwagner» går han tett på en mann som har vært langt nede, men som de siste årene har hatt en virkelig opptur. Teamet har fulgt Brofos gjennom tre begivenhetsrike år, der han blant annet har åpnet galleri, hatt en rekke utstillinger og vært gjennom en mye omtalt rettssak for å få tilbake råderetten over egen kunst. Morten Dreyer, motparten i rettssaken, omtales i filmen bare som «min assistent», ikke kunstsamler og kjent utelivsgründer.  

Selv husker jeg godt Pushwagner fra 90-tallet, da han med dress og slips og diverse stoffer innabords svingte seg som byoriginal på Barbeint og andre steder rundt Solli plass. I et par år (97-99) levde han på gata og i et skur i Hjelms gate og det er derfor gledelig å se at mannen er på beina, selv om han får diaré av en kopp Earl Grey og bruker vodka som drivstoff.  

Pushwagner virker vant til å posere og være midtpunkt og det er øyeblikk der Benestad behandler ham som et orakel som aldri sier annet enn gullkorn, men det er både morsomt og lærerikt å være en del av Pushwagners ablegøyer og humørsvingninger i drøye 70 minutter.