FILM: En arkitekt skaper bygg som mennesker kan bo i. En filmregissør konstruerer også rom, men er vanligvis mer opptatt av mennesker enn bygninger.

Gustavo Taretto (f. 1965) er en argentinsk regissør og manusforfatter som herved spillefilmdebuterer i begge funksjoner. Han har tidligere laget fem kortfilmer, en av dem heter «Medianeras» og er nå strukket ut til drøye 90 minutter. Den norske tittelen er «Storbyhjerter», men innholdet er mer storby enn hjerte, mer arkitektur enn følelser.  

Filmen handler om ensomheten i storbyen (Buenos Aires), om mennesker som bor i sine «skoesker» og vi følger to av dem, arkitekten Mariana (Pilar López de Ayala) og Martín (Javier Drolas).  

Idétung

 
Hvis man skulle vurdere film ut fra symmetri, ville «Medianeras» fått høy score. Mariana og Martín tilbringer mye tid i sine leiligheter og når de våger seg ut, møtes de flere ganger nesten. De har hver sin voiceover som snakker om arkitektur, internett, mobiltelefon, vegetasjon og hvilken effekt ting og tang har på byens sosiale liv. Mye av dette burde i større grad dramatiseres, spør du meg. Filmen framstår i for stor grad som Tarettos idémessige analyse av en film han har lyst til å lage.  

Det er litt vanskelig å få tak i hvorfor våre to venner er så ensomme. Det virker som om alle involverte er fornøyde med å illustrere filmens tema: storbyens (paradoksale) evne til å gjøre menneskene fremmede for hverandre. Martín har angst og går i terapi, Mariana bor i åttende, men har heisfobi. Dette frister meg til å spørre: Hvis man vil lage film om ensomheten i storbyen, hvorfor utstyre hovedpersonene med skavanker som gjør det ekstra vanskelig for dem å møtes. Det finnes nok av ensomme uten heisfobi. Hvis man vil dramatisere en tese om utbredt fremmedgjøring, er det vel mer interessant (og utfordrende) å se hva som skjer med karakterer uten forsterkende handikap.  

Woody Allen

En tommelfingerregel er at det blir mer hjerte i storbyfilmen hvis man lar folk møtes. I en scene ser vi Mariana og Martín som gråter foran hver sin TV-skjerm, mens de ser en scene fra Woody Allens «Manhattan». Det er ingen tilfeldighet at folk ofte møter hverandre i begynnelsen av Woodys filmer, noe Taretto selvsagt er klar over. Min innvending er at hans utforskning av ikke-møter bare funker sånn halvveis. Men hvis du liker «spillefilmessayet» som sjanger, glem terningen og gi storbyhjertene en sjanse. Filmen er lekkert fotografert og har mange godbiter for arkitekturinteresserte.